Bevaring og bærekraftig bruk av skogtrærnes genetiske ressurser er en viktig del av en bærekraftig skogforvaltning. Bjørkerakler med pollen. Foto: Dan Aamlid, NIBIO

 

Genetiske ressurser

Bevaring av skogtrærnes genetiske ressurser er en viktig del av en bærekraftig skogforvaltning. For å ivareta genetisk variasjon, og som referanseområder for utvalgte treslag, er 23 verneområder definert som «genressursreservater» i Norge. Gjennom skogplanteforedlingen opprettholdes genetisk variasjon i foredlingspopulasjonene hos gran, og det foregår samtidig testing og utvalgsarbeid for klimatilpasning og bedre skogproduksjon. 

Kjersti Bakkebø Fjellstad, Norsk genressurssenter (Oppdatert 12. februar 2018)

Bakgrunn

Genetisk diversitet sikrer skogstrærnes evne til fortsatt evolusjon og tilpasning til endrede klimatiske forhold, og er en forutsetning for foredling. Genetisk diversitet er også nødvendig for trærnes motstandskraft mot skader og sjukdommer. For å sikre genetisk diversitet er det viktig å ta vare på arter og variasjonen innen artene. I tillegg er det viktig å opparbeide god kunnskap om de genetiske ressursene for bevaring, samt bærekraftig bruk og utvikling.

Stiftelsen Det norske Skogfrøverk driver skogplanteforedlingen i Norge, og formålet er å levere et forbedret foryngelsesmateriale til skogbruket gjennom å øke den genetiske gevinsten i foredlings- og frøplantasjepopulasjonene. I praksis innebærer dette at både kvalitetsegenskapene og produksjonen bedres (Edvardsen et al. 2010). Samtidig skal foryngelsesmaterialet opprettholde høy genetisk variasjon for egenskaper som er viktige for trærnes langsiktige overlevelse og utvikling, slik som vekststart og vekstavslutning (klimatilpasning), samt for artens evolusjon. En betydelig andel av foryngelsene etter hogst i granskog etableres med frø og planter fra Skogfrøverkets foredlingsprogram, noe som også sikrer en bærekraftig bruk av genressursene.

Gran (Picea abies) er det treslaget som er best karakterisert genetisk, både når det gjelder provenienser, familier og kloner Tidlig i utviklingen, på forsommeren, er grankonglene røde og står rett opp. Etter hvert blir de hengende og til slutt åpner skjellene seg. På etterjulsvinteren slippes frøene. Foto: John Yngvar Larsson, NIBIO

Bevaring av genetiske ressurser skjer in situ eller ex situ. In situ-bevaring gjøres i verneområder i naturlige populasjoner, mens ex situ-bevaring gjøres i samlinger, slik som arboreter og botaniske hager, i plantefelt for langsiktig genetisk forskning, i avkomforsøk, klonarkiv og frøplantasjer i foredlingen, samt, gjennom lagring av frø (Skrøppa 2012).

I 2013 ble den aller første globale handlingsplanen for bevaring og bærekraftig bruk av skogstregenetiske ressurser vedtatt (FAO 2014).

Status

Treslagenes utbredelse, eller hvor de vokser i landskapet, er hovedsakelig bestemt av deres innvandring etter siste istid, senere endringer i klima og menneskelig aktivitet. Av de 34 treslagene som regnes som naturlig hjemmehørende, vokser 25 på sin nordgrense her (Myking og Skrøppa 2001, Myking 2002, Skrøppa 2012). De genetiske ressursene til 17 treslag vurderes som utsatt eller truet, enten på lokalt eller nasjonalt nivå. For 11 av de naturlige treslagene våre har vi informasjon om genetisk variasjon på ett eller flere nivåer for morfologiske, adaptive eller produksjonsegenskaper, eller gjennom molekylær karakterisering (Skrøppa 2012). Det finnes imidlertid ikke tilstrekkelig kunnskap om betydningen av de ulike faktorene som påvirker treslagenes genetiske diversitet.

Gran (Picea abies) er det treslaget som er best karakterisert genetisk, både når det gjelder provenienser, familier og kloner. Over 3000 individer er testet i skogplanteforedlingen av gran. På sikt skal denne foredlingspopulasjonen reduseres til cirka 1100 individer, som velges ut etter testing på egenskaper og slektskapsforhold. Tilsvarende, men uavhengige, foredlingspopulasjoner brukes i Sverige og Finland. Det høye antallet individer som inngår i foredlingspopulasjonene, og strukturering innen foredlingssoner, sikrer effektiv bruk av genetiske ressurser til næringsutvikling (Edvardsen et al. 2010).

For å bevare skogstregenetiske ressurser in situ, er det opprettet bevaringsområder for genressurser, såkalte «genressursreservater», for utvalgte norske treslag (Norsk genressurssenter 2013). Disse er lagt i allerede opprettede naturreservater. Bevaringsområdene er etablert i dialog med Miljødirektoratet og Fylkesmannens miljøvernavdelinger, og inngår i et europeisk samarbeid om bevaring av genetiske ressurser hos skogtrær. Gjennom dette europeiske samarbeidet (EUFORGEN, European Forest Genetic Resources Programme) er det utviklet felles minstekrav og standarder for etablering av «genressursreservater» (Koskela et al. 2013). Standardene skal ivareta evolusjonære prosesser innenfor skogstrepopulasjonene, med mål om å bevare treslagenes evne til tilpasning, nå og i framtida.

Det er etablert 23 utvalgte «genressursreservater» i 11 fylker i Norge. «Genressursreservatene» omfatter ti treslag. Alm, ask, barlind, bøk, kristtorn, lind, lønn, sommereik og vintereik er valgt ut på bakgrunn av genressursenes bevaringsbehov, basert på tidligere undersøkelser ved NIBIO. Gran er det viktigste treslaget for skogbruk her i landet, og det er etablert fem slike «genressursreservater» for å bevare referanseområder også for dette treslaget (Norsk genressurssenter 2013).

TABELL 1: GENRESSURSRESERVATENE I NORGE ER FORDELT PÅ 11 FYLKER

Genressursreservatene i Norge er fordelt på 11 fylker, nord til og med Nordland, og valgt ut på bakgrunn av felleseuropeiske kriterier og i samarbeid med aktuelle fylkesmenn. 

De aktuelle norske bevaringsområdene inngår i et europeisk nettverk av verneområder for genressurser. Den europeiske EUFGIS-databasen (www.eufgis.org/) består per januar 2018 av data fra 3130 verneområder som omfatter 103 treslag i 34 europeiske land (EUFGIS-databasen 2018). 

En helhetlig oversikt over eksisterende ex situ-bevaring i feltforsøk, klonarkiv og i foredlingen er gjengitt i Statusrapport for skogstregenetiske ressurser i Norge (Skrøppa 2012). I 2015 ble det i tillegg utarbeidet en oversikt over og evaluering av eksisterende samlinger i arboreter og botaniske hager (Grundt og Fjellstad 2014).

Utvikling og forklaring 

Indikatorer for det nasjonale arbeidet innen bevaring og bruk av genressurser hos skogtrær, herunder også for skogplanteforedling, er under utvikling. Noe data finnes allerede, men det tar tid å få tidsserier. Norsk genressurssenter har inngått et samarbeid med Landsskogtakseringen for å spore endringer i utbredelse og foryngelse hos sjeldne og spredte treslag. Dette vil kunne gi mer kunnskap om hvordan for eksempel klima vil påvirke treslagssammensetning og genetiske ressurser i naturlige populasjoner.  

Datakvalitet 

Data er hovedsakelig hentet fra NIBIO og Norsk genressurssenter, inkludert rapporten om skogstregenetiske ressurser i Norge (Skrøppa 2012), og fra Stiftelsen Det norske Skogfrøverk. Informasjon om den europeiske EUFGIS-prosjektet og oversikt over genressursområdene i Europa er hentet fra EUFGIS-databasen. 

Datakvalitet: Høy  

Gran er det treslaget som er best karakterisert genetisk. Grankloner dannes ved vegetativ formering. 1000 moh., Hedalen, Sør-Aurdal. John Yngvar Larsson, NIBIO

Referanser

Edvardsen, Ø.M., Steffenrem, A., Johnskås, O.R., Johnsen, Ø., Myking, T. og Kvaalen, H. 2010. Strategi for skogplanteforedling 2010–2040 (revidert i 2017). http://skogplanteforedling.no/ebook.aspx?pid=5 (12.02.2018).

EUFGIS-databasen 2013. portal.eufgis.org/data.html (12.02.2018).

FAO, 2014. Global plan of action for the conservation, sustainable use and development of forest genetic resources. http://www.fao.org/3/a-i3849e.pdf (12.02.2018).

Grundt og Fjellstad, 2015. Ex situ-samlinger av norske skogtrær i arboreter og botaniske hager. Rapport fra Norsk genressurssenter/Skog og landskap, 09/2015. Ex situ-samlinger (12.02.2018).

Koskela, J. Lefèvre, F. Schueler, S. Kraigher, H. Olrik, D.C. Hubert, J. Longauer, R. Bozzano, M. Yrjänä, L. Alizoti, P. Rotach, P. Vietto, L. Bordács, S. Myking, T. Eysteinsson, T. Souvannavong, O. Fady B. De Cuyper, B. Heinze, B. von Wühlisch, G. Ducousso, A. Ditlevsen, B. 2013. Translating conservation genetics into management: Pan-European minimum requirements for dynamic conservation units of forest tree genetic diversity. Biological Conservation 157: 39–49.

Myking, T. og Skrøppa, T. 2001. Bevaring av genetiske ressurser hos norske skogstrær. Aktuelt fra skogforskningen 2/01.

Myking, T. 2002. Evaluation of genetic resources of forest trees by means of life history traits – a Norwegian example. Biodiversity and Conservation 11(9): 1681–1696.

Norsk genressurssenter. 2018. Bevaring av genetiske ressurser i skogtrær.www.nibio.no/tema/skog/skoggenetiske-ressurser/bevaring-av-genetiske-ressurser (12.02.2018).

Skrøppa, T. 2012. State of Forest Genetic Resources in Norway. Rapport fra Skog og landskap 03/2012.