Overvåking av skogskader er et ledd i kriteriet «Opprettholdelse av helse og vitalitet i skogøkosystemer». Askeskuddsjuke er forårsaket av askeskuddsopp. Foto: Dan Aamlid, NIBIO

Bærekraftig skogbruk 

Bærekraft er et begrep som brukes for å karakterisere økonomiske, sosiale, institusjonelle og miljømessige sider ved menneskelige samfunn. 

 

Begrepet bærekraft ble første gang brukt i Brundtlandrapporten i 1987, der bærekraftig utvikling defineres som: «En utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.» 

Termen bærekraftig utvikling ble også brukt i FNs program Agenda 21 under Riokonferansen i 1992. Under World Summit on Social Development i 1995 ble bærekraftig utvikling definert som: «Rammene for våre anstrengelser for å oppnå en høyere livskvalitet for alle mennesker», der «… økonomisk utvikling, sosial utvikling og miljøvern samvirker og forsterker hverandre gjensidig.» 

International Tropical Timber Organization (ITTO) la grunnlaget for utvikling av kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning, da den i desember 1990 publiserte retningslinjer for bærekraftig forvaltning av naturlig, tropisk skog. Dette ble i 1992–1993 etterfulgt av definerte kriterier og indikatorer. 

Senere er det blitt etablert flere regionale prosesser basert på kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning. Disse prosessene omfatter det meste av verdens skoger, men varierer betydelig når det gjelder praktisk implementering og politisk gjennomslagskraft. 

Landene i den tempererte og boreale sone omfattes av Montreal-prosessen og FOREST EUROPE (Ministerial Conference on the Protection of Forests in Europe; tidligere benevnt MCPFE). Montreal-prosessen har 12 medlemsland i Amerika, Asia, Australia og Oceania. FOREST EUROPE omfatter 46 land i Europa, inkludert Tyrkia og Georgia. Russland er medlemsland både i Montreal-prosessen og i FOREST EUROPE. 

Kriterier for bærekraftig skogforvaltning er nedfelt i internasjonale avtaler. En indikator for kriteriet «Opprettholdelse av skogens produktive funksjoner» er omsatt rundvirke. Russland er ett av 46 medlemmer i FOREST EUROPE. Tømmertransport på elva Svir mellom Ladoga og Onega. Foto: John Yngvar Larsson, NIBIO

FOREST EUROPEs sett med kriterier og indikatorer, også benevnt pan-europeiske kriterier og indikatorer, ble utviklet tidlig på 1990-tallet. Senere har både kunnskap og informasjonsbehov endret seg, noe som førte til en revisjon av indikatorsettet i forbindelse med konferansen i Wien i 2003. Dette settet av indikatorer er senere blitt benyttet for rapporten «State of Europe’s Forests» i forbindelse med Ministerkonferansene i Warszawa 2007, Oslo 2011 og Madrid 2015. I Madrid ble en ny revisjon med relativt små endringer gjennomført, og det nye indikatorsettet vil bli benyttet ved rapporteringen til neste konferanse i Bratislava.

De pan-europeiske kvantitative indikatorene kan grupperes på følgende måte i henhold til de overordnede kriteriene: 

Kriterium 1: Opprettholdelse og hensiktsmessig utvikling av skogressursene og deres bidrag til det globale karbonkretsløpet. 
Indikatorer: Skogareal, stående volum, aldersstruktur og/eller diameterfordeling, karbonreserve. 

Kriterium 2: Opprettholdelse av helse og vitalitet i skogøkosystemer. 
Indikatorer: Avsetning av luftforurensninger, jordkjemiske forhold, kroneutglisning, skogskader, forringelse av skogareal. 

Kriterium 3: Opprettholdelse og fremme av skogens produktive funksjoner. 
Indikatorer: Tilvekst og avvirkning, omsatt rundvirke, ikke-trebaserte skogprodukter, markedsførte tjenester.

Kriterium 4: Opprettholdelse, bevaring og hensiktsmessig utvikling av biologisk mangfold i skoglige økosystemer. 
Indikatorer: Treslagsfordeling, foryngelse, skogens grad av naturlighet, innførte treslag, død ved, genressurser, landskapsmønster, truede arter i skog, vernet skog, vanlige fuglearter i skog. 

Kriterium 5: Opprettholdelse og hensiktsmessig utvikling av vernefunksjoner i forvaltning av skog (særlig jordsmonn og vann). 
Indikatorer: Vernskog – jordsmonn, vann og andre funksjoner knyttet til økosystemet, vernskog – infrastruktur og forvaltede naturressurser. 

Kriterium 6: Opprettholdelse av øvrige sosioøkonomiske funksjoner og forhold. 
Indikatorer: Skogeiendommer, skogsektorens bidrag til bruttonasjonalproduktet, nettoutbytte i skoglige virksomheter, investeringer i skog og skogbruk, arbeidskraft i skogsektoren, arbeidsmiljø og helse, forbruk av tre, handel med trevirke, energi fra skogsvirke, rekreasjon i skog. 

Emnene som er beskrevet i «Bærekraftig skogbruk i Norge» overensstemmer for en stor del med de pan-europeiske indikatorene. Grupperingen, det som tilsvarer kriteriene, er imidlertid noe forskjellig, og visse indikatorer kan være utelatt, lagt til eller rapporteringsformatet endret, som følge av ulikt datagrunnlag eller spesielle nasjonale forhold. 

På samme måte er det på pan-europeisk nivå definert et sett med såkalte kvalitative indikatorer. Disse omfatter beskrivelse av politikk, institusjoner og virkemidler for fremme av bærekraftig skogforvaltning. På grunn av vanskeligheter med sammenlignbar rapportering, er de tidligere kvantitative indikatorene «Skog under plan» og «Kulturminner» overført til det kvalitative settet. 

Mange av disse kvalitative elementene er beskrevet i kapitlet Målsettinger og virkemidler.

Nordland er det fylket som har størst volum av lauvtrevirke med 28 millioner kubikkmeter Mørsvikfjorden i Sørfold. Foto: Per K. Bjørklund, NIBIO

1. Skogressurser og karbonkretsløp 

Til tross for store regionale forskjeller har det totale skogarealet trolig økt de siste 90 år, og dekker i dag litt over 12 millioner hektar, herav om lag 8,6 millioner hektar produktiv skog.

Stående volum er kubikkmassen av trærne i skogen og en av de mest sentrale variabler i de fleste skogregistreringer. I Norge har det de siste 90 årene vært en tredobling i stående volum, fra vel 300 millioner kubikkmeter uten bark i 1925 til nesten 1000 millioner kubikkmeter i 2014.

Skogens alder og utviklingstrinn er viktig for virkesproduksjon, miljø og rekreasjon. Skogen i Norge blir stadig eldre, og andelen trær med diameter over 30 cm er nær firedoblet siden 1920-tallet. Skogarealet med svært lav, eller ingen tresetting er gradvis blitt redusert og utgjør nå cirka to prosent av arealet. 

NETTO OPPTAK I NORSK SKOG I 2015 TILSVARTE OVER HALVPARTEN AV DE TOTALE KLIMAGASSUTSLIPPENE

Skog er en viktig del av den globale karbonsyklusen, både som lager og som opptaker av karbon fra atmosfæren. Norge rapporterer årlig utslipp og opptak av klimagasser i skog til FNs klimakonvensjon, samt til Kyotoprotokollen. Skog rapporteres under landsektoren (Land Use, Land-Use Change and Forestry; LULUCF). I 2015 var netto-opptaket i skog 29,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter, mens det totale utslippet av klimagasser i Norge i de øvrige sektorene var 53,9 millioner tonn. Netto opptak i skog tilsvarer dermed 54 prosent av klimagassutslippene i de øvrige sektorene. 

I perioden 2013–2017 var årlig avvirkning på cirka 12,5 millioner kubikkmeter, 54 prosent av nettotilveksten
Foto: Leif Kjøstelsen, NIBIO

2. Aktiviteter under skogbrukets primærproduksjon 

En viktig del av skogforvaltningen er skogbrukslovens pålegg om planting etter hogst. I perioden 2003–2016 har skogplantingen økt fra 23 til 40 millioner planter. Gran, furu og bjørk utgjør 98 prosent av det som plantes, og mer enn 75 prosent av plantingen skjer i regi av skogeierandelslag eller andre entreprenører. Mer plantekontroll og økt bevissthet rundt viktigheten av foryngelse har bidratt til økt skogplanting i perioden, men det er viktig å huske at avvirkningen også har økt mye i samme periode. 

Formålet med ungskogpleie er å ivareta de investeringene som er gjort gjennom etablering av skog og legge grunnlaget for økonomisk bærekraftig skogproduksjon, samtidig som viktige miljøverdier blir ivaretatt og utviklet. I perioden 2007–2016 ble det utført ungskogpleie på litt under 2,7 millioner dekar. De siste årene har omkring en prosent av det totale ungskogpleiearealet blitt sprøytet. 

I perioden 2013–2017 var den årlige nettotilveksten for all skog i Norge 23,1 millioner kubikkmeter. Skogavvirkningen var samtidig cirka 12,5 millioner kubikkmeter per år. Dette førte til en nettoøkning i stående volum på 10,6 millioner kubikkmeter pr. år. Siden 1950 har avvirkningen vært vesentlig lavere enn den årlige tilveksten. Det har ført til en kontinuerlig økning av stående volum.

ET BÆREKRAFTIG SKOGBRUK FORUTSETTER AT AVGANGEN AV SKOGSVIRKE IKKE OVERSTIGER NETTOTILVEKSTEN OVER TID

Skogsveger er viktige for et effektivt og lønnsomt skogbruk. Ved utgangen av 2016 var det registrert cirka 48 000 km skogsbilveger og 56 000 km traktorveger i Norge. Etter bunnårene for rundt ti år siden, har både nybygging og ombygging av skogsbilvegene hatt en forholdsvis stor økning.

Død ved er et viktig livsmiljø for mange skoglevende arter. Liggende død ved er det vanligst forekommende livsmiljøet. Ås, Akershus. Foto: Dan Aamlid, NIBIO

3. Miljø og biologisk mangfold 

Gjennom Miljøregistrering i skog (MiS) klassifiseres og registreres livsmiljøer (biotoper) som er viktige for rødlistede arter, og Landsskogtakseringen fanger opp hvordan disse fordeler seg. Forekomsten av de ulike livsmiljøene har holdt seg stabil de siste årene. Liggende død ved er det vanligst forekommende livsmiljøet, med 16–17 prosent arealdekning.

På grunn av store begrensninger i tolkningsmulighetene i dag, anbefales det ikke å benytte tall avledet fra norsk rødliste som indikator for utviklingen av miljøtilstanden i skog.

Total mengde dødt virke i produktiv skog i Norge ble estimert til 91 millioner kubikkmeter i 2015, noe som utgjør cirka 11 kubikkmeter per hektar. Årlig har mengden av dødt virke i gjennomsnitt økt med cirka 1,7 prosent siden midten av 1990-tallet. Endringen i mengden død ved varierer imidlertid mellom regioner. Årsaker til relativt stor økning i enkelte regioner kan være faktorer som økt hogst, akkumulering av død ved i urørt gammelskog og større vindfellinger.

For å kontrollere at miljøhensyn ivaretas i forbindelse med hogst, har skogbruksmyndighetene siden 1994 gjennomført en årlig resultatkontroll blant et tilfeldig utvalg skogeiere. En gjennomgang av status og utviklingstrekk fra kontrollen tyder på en positiv utvikling for enkelte av variablene som omfattes av kontrollene, slik som omfang av arealer med miljøregistreringer før hogst. Omfanget av lukkede hogster synes har derimot hatt en nedadgående trend de senere årene.

Av det totale skogarealet i Norge ligger cirka 6,5 prosent innenfor de ulike kategoriene av vern, derav 4,5 prosent innenfor naturreservater og nasjonalparker. For produktiv skog er andelene noe lavere. Utviklingen siden 1990 viser en mangedobling av arealet vernet skog i alle kategorier. Særlig har økningen vært betydelig etter år 2000. 

Vernskog er skog som tjener til vern for annen skog eller som vern mot naturskader. Vernskog er også områder opp mot fjellet eller ut mot havet, der skogen er sårbar og kan bli ødelagt ved feil skogbehandling. Slik skog skal derfor forvaltes på en særskilt måte, noe som er nedfelt i skoglovgivningen. Vernskogarealet er estimert med utgangspunkt i ulike typer data, og beregningene indikerer at det utgjør vel en tredjedel av det totale skogarealet i Norge.

Kantsoner langs vann og mot myr forekommer vanlig i hele landet, men er mest hyppig i Trøndelag. Hogstaktiviteten i disse arealene har vært avtagende de siste 10–15 årene, og når det hogges inn mot vassdrag og myrer tas det i økende grad hensyn ved å sette igjen en kantsone. De nyeste tallene viser at det nesten alltid blir tatt hensyn til kantsoner. 

Etter hogst skal det settes igjen minst fem stormsterke livsløpstrær per hektar. Ringerike, Buskerud. Foto: John Yngvar Larsson, NIBIO

I 2014 ble det gjennom Landsskogtakseringen registrert 190 000 hektar skog av såkalt naturskogkarakter. Cirka 60 prosent av dette arealet er bartredominert, og de største arealene ligger i Telemark, Nordland og Nord-Trøndelag. Fortolkingen av begrepet «naturskog» varierer sterkt både mellom ulike interessegrupper og ulike land.

Stående volum av skogen i Norge, med bark, er på over 1,1 milliard kubikkmeter. De dominerende treslagene, gran, furu og dunbjørk, utgjør 90 prosent av dette. Areal med forekomst av kun ett treslag utgjør den største gruppen, og det er en svært liten del av skogarealet hvor fire eller flere treslag vokser sammen innenfor samme areal. På samme måte som for gran og furu har volumet av lauvtrær økt i perioden 1990–2014. Osp og gråor, som er de mest utbredte lauvtreslagene etter dunbjørk, har økt med 50–60 prosent i volum. 

I Norge omtales skogreising som arealer i kyststrøk som tilplantes med et treslag som normalt gir høyere produksjon på lokaliteten enn det opprinnelige, eller som skogplanting der det tidligere ikke har vært skog. Skogreisingsaktiviteten startet på 1950-tallet, og hadde sitt høydepunkt på 1960-og 1970-tallet, med over 14 000 hektar tilplantet areal årlig. Frem mot 2000-tallet sank skogreisingen betraktelig, og utgjør i dag bare noen få hundre hektar per år. De siste årene har det imidlertid vært en svak økning i skogreisingsaktiviteten. 

Forekomst av utenlandske treslag i Norge skyldes for det meste skogreising i kyststrøkene i perioden 1950 til 1980, samt planting av contortafuru på Østlandet. Litt under én prosent av det produktive skogarealet er dominert av utenlandske treslag. I volum utgjør dette cirka 14 millioner kubikkmeter, drøyt én prosent av samlet tømmervolum. Utenlandske treslag gir i mange områder økt skogproduksjon og kan på enkelte voksesteder være eneste alternativ, men bruken av dem er omdiskutert på grunn av endringer i landskap og skogøkosystem. Sitkagran er det mest utbredte av våre utenlandske treslag. 

Bevaring av skogtrærnes genetiske ressurser er en viktig del av en bærekraftig skogforvaltning. For å ivareta genetisk variasjon, og som referanseområder for utvalgte treslag, er 23 verneområder definert som «genressursreservater» i Norge. Gjennom skogplanteforedlingen opprettholdes genetisk variasjon i foredlingspopulasjonene hos gran, og det foregår samtidig testing og utvalgsarbeid for klimatilpasning og bedre skogproduksjon.

De fleste skogbranner i Norge er relativt små, under spesielle forhold kan de raskt utvikle seg til store, ukontrollerte branner. Foto: Erik Holand

4. Skoghelse og -skader 

Den årlige skogovervåkingen viser at granas kronetilstand har bedret seg betraktelig på Vestlandet og i Midt-Norge etter de omfattende frosttørkeskadene der i 2013 og 2014. Furu hadde generelt lite skader. Det var mer skader på bjørk i 2016 enn i 2015, og både måler- og bjørkerustangrep økte i frekvens, men også abiotiske faktorer hadde stor betydning for bjørkas helsetilstand. Skadeomfanget var størst i Nord-Norge, der særlig gjentatte målerangrep over mange år utgjør et problem for bjørkeskogen. Askeskuddsjuke har i løpet av drøyt 10 år spredt seg gradvis gjennom mesteparten av askas utbredelsesområde i Norge. Overvåkingen viser at skadeutviklingen skjer fort, og særlig de yngste trærne har høy mortalitet. I Nord-Trøndelag og Oppland ble det registrert en økning i fangstverdiene av granbarkbiller i 2017, mens de øvrige fylkene opplevde en liten til moderat nedgang, mye på grunn av en kjølig og nedbørrik sommer.

I TIDLIGERE TIDER VAR DET OFTE VANSKELIG Å SLOKKE SKOGBRANNER PÅ GRUNN AV AT BEBYGGELSEN VAR SPREDT OG VEINETTET DÅRLIG UTBYGD

Tørt, varmt vær over lengre tid gir økt skogbrannfare. Store, ukontrollerte branner setter mennesker og dyrs liv og helse i fare, og kan ødelegge skog, bygninger og infrastruktur. En skogbrann innebærer alt fra lett påvirkning av skogmiljøet, til gjennomgripende endringer i hele økosystemer. For enkelte arter kan skogbrann være en katastrofe, for andre en nødvendighet for artens videre eksistens. Barmarksesongen 2017 hadde 301 registrerte skogbranner på til sammen 5 252 dekar, som er det femte største arealet som er registrert de siste 20 årene. Ni av ti skogbranner skyldes menneskelig aktivitet.

Skogbruksplanlegging er viktig for at det biologiske mangfoldet skal bli ivaretatt. Blåveisen vokser vilt i både løv-og barskog, og er ofte det første vårtegnet. Foto: Dan Aamlid, NIBIO

5. Kvalitetssikring av bærekraftig skogforvaltning 

Det er to sertifiseringsordninger for skog i Norge, Norsk PEFC skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification) og FSC (Forest Stewardship Council). Praktisk talt alle skogeiendommer med drift etter år 2000 omfattes av PEFC-sertifiseringen. Til nå utgjør dette rundt 40 000 skogeiendommer med tilsammen 73 millioner dekar skog, hvorav 60 millioner dekar er produktivt. Omtrent 100 skogeiendommer er dobbeltsertifisert gjennom både PEFC og FSC. Dette omfatter 4,4 millioner dekar skog. 

Skogbruksplanleggingen har gjennom kartlegging av skogressurser og miljøverdier bidratt til å fremme et bærekraftig skogbruk. Informasjonen i skogbruksplanene danner grunnlag for sertifisering og omsetning av tømmer. Siden Miljøregistrering i skog (MiS) startet opp i 2001 er det til nå kartlagt rundt 100 000 miljøfigurer. Dette har bidratt til å øke kunnskapen om miljøverdier i skog og har gitt føringer for forvaltning av skog både i privat og offentlig regi. 

I 2016 ble det avvirket 10,35 millioner kubikkmeter industrivirke, det største volumet siden toppåret 1989-1990. Ringerike, Buskerud. Foto: John Yngvar Larsson, NIBIO

6. Økonomi og verdiskaping 

Årlig avvirkning av industrivirke for salg nådde en topp i driftsåret 1989–1990 med 10,5 millioner kubikkmeter. I perioden 1997–2011 har den ligget på rundt 8 millioner kubikkmeter, før den begynte å stige igjen. I 2016 ble det avvirket 10,35 millioner kubikkmeter, det største volumet siden toppåret 1989–1990.

Samlet førstehåndsverdi for tømmeret som ble solgt til industrien i 2015 var 3,4 milliarder kroner. En tredjedel av dette gikk til skogeiere i Hedmark. Omregnet til 2015-kroner er tømmerprisen en tredjedel av det den var for 50 år siden.

Norsk trelasteksport består i all hovedsak av skurlast og høvellast av gran og furu. I 2016 ble det eksportert litt over 600 000 kubikkmeter skurlast og høvellast, og skurlast utgjorde 88 prosent. I 2016 gikk over halvparten av trelasteksporten fra Norge til Tyskland, Sverige og Danmark, henholdsvis 128 000, 113 000 og 113 000 kubikkmeter. I 1990-årene lå den årlige trelasteksporten på 700 000–800 000 kubikkmeter.  

Norsk tømmereksport består i all hovedsak av massevirke og sagtømmer av gran og furu. Nedleggelser av papirfabrikkene Union og Follum, samt nedbemanning hos Borregaard, kan være forklaringen på den rekordstore tømmereksporten de siste årene. I 2015 ble det eksportert nesten fire millioner kubikkmeter tømmer, det høyest registrerte tømmereksportkvantumet. I 2016 var eksporten 3,5 millioner kubikkmeter. Av dette utgjorde massevirke 2,4 millioner kubikkmeter og skurtømmer 1,1 millioner kubikkmeter. Av den norske eksporten av massevirke og skurtømmer går det aller meste til Sverige og Tyskland. I tillegg eksporteres det små mengder stolper og annet tømmer til Belgia, Latvia, Danmark og Kina. 

I 2017 eksporterte skogbruket og skogindustrien tømmer og trebaserte varer til en samlet verdi av litt over 12,9 milliarder kroner. Selv om papirvarer og papirmasse fremdeles betyr mest, har eksport av tømmer, trelast og andre trevarer fått økt betydning de siste årene.

Den totale energibruken i Norge utgjorde 215 TWh i 2016. Av dette utgjorde energiforbruket av ved i husholdninger og fritidshus om lag 5,7 TWh. Ved utgjør om lag halvparten av det totale forbruket av bioenergi. Forbruket av ved avhenger av vintertemperatur. Mange husholdninger har installert varmepumper, og forbruket av ved har falt noe de siste årene. Samtidig har nye energieffektive vedovner og godt isolerte hus ført til mindre behov for store mengder fyringsved. 

Det ble i 2016 brent cirka 1,2 millioner tonn ved i norske boliger. Foto: John Yngvar Larsson,NIBIO

Gjennom skogfondsordningen plikter skogeier å avsette midler som senere skal benyttes til å sikre finansiering av en bærekraftig forvaltning av skogressursene. Skogfondet skal gi skogeieren et bedre grunnlag for langsiktige investeringer, samt sikre viktige miljøverdier i skogen. Med en skattefordel på 85 prosent på de aller fleste investeringer som gjøres via ordningen, har skogfondsordningen stor økonomisk verdi for den enkelte skogeier. Om lag 60 prosent av midlene som blir utbetalt går til skogkultur, og 30 prosent går til skogsveger. De siste ti årene har totale innestående midler økt, mens omløpstiden har vært relativt uendret, noe som tyder på at flere skogeiere benytter seg av ordningen. Det er en klar sammenheng mellom eiendomsstørrelse og omløpstid. Større eiendommer, som gjerne har kontinuerlig aktivitet, har generelt kort omløpstid på midlene, og omvendt. 

Tilskudd til aktiviteter i skogbruket er et politisk virkemiddel for å stimulere til økt verdiskaping på kort og lang sikt, samtidig som miljøverdier ivaretas og videreutvikles. De ordningene som er etablert gjenspeiler de områdene som de politiske myndighetene mener er viktige, og hvor det er behov for å øke eller opprettholde aktivitet som ellers ikke hadde funnet sted. I perioden 2004–2016 har de årlige tilskuddene til primærskogbruket økt med 124 prosent, fra 120 til 267 millioner kroner. De samlede utbetalingene i perioden utgjorde nesten 2,3 milliarder kroner.

I 2016 ble det skutt elg, hjort og villrein med en samlet slaktevekt i underkant av 5 800 tonn. Med en kjøttverdi på 75 kroner kiloen er dette viltkjøtt til en verdi av 433 millioner kroner. 

Skogkurs skal bidra til å heve kompetansen i skog-og utmarksnæringen. Bildet viser RECO-instruktør Ole Bertil Reistad og kursdeltaker Morten Hammer. Foto: Eva Skagestad, Skogkurs

7. Sysselsetting, kompetanse og fritid 

Det var 5 500 sysselsatte i skogbruket i 2016. Av disse var 15 prosent kvinner. Litt over halvparten av de sysselsatte var lønnstakere, mens resten var selvstendig næringsdrivende. I 1952 var det over 30 000 personer som hadde sitt daglige virke i skogbruket. Deretter gikk antall sysselsatte raskt nedover og stabiliserte seg fram mot starten av 1970-årene. Etter en svak nedgang fram til bunnen ble nådd i 2003, har antallet sysselsatte i skogbruket økt igjen. 

Sysselsettingen i skogindustrien har gått fra 55 000 ansatte på 1950-tallet til 15 100 ved utgangen av 2016. Av disse arbeidet knapt 2 600 i papir-og papirvareindustrien, mens 12 600 arbeidet i trelast-og trevareindustrien. Om lag 14 prosent av arbeidsstokken var kvinner. Hedmark og Østfold er fylkene med flest ansatte i skogindustrien

Det er i dag omkring 130 000 eiendommer med minst 25 dekar produktivt skogareal, og enda flere dersom totalt skogareal legges til grunn. Mer enn 85 prosent av Norges produktive skogareal er i privat eie. Dette har ikke forandret seg vesentlig i løpet av de siste tiår, selv om en del arealer har endret status. Antallet skogeiendommer i ulike størrelsesklasser har også ligget på samme nivå i lengre tid. Over 900 000 dekar produktivt skogareal ligger på eiendomsteiger som ikke har gårds-og bruksnummer. 

I 2015 var det registrert 128 000 skogeiendommer med minst 25 dekar produktivt skogareal, hvorav 120 800 ble eid av personer. 94 000 eide skogeiendommen alene, hvorav en fjerdedel var kvinner. 12 800 skogeiendommer ble eid i fellesskap av ektefeller og samboere. Skogsameiene hadde til sammen 37 700 eiere, hvorav 47 prosent var kvinner. Til sammen er det 157 000 personer som eier skog, hvorav 34 prosent kvinner. 

Skogfondssystemet samler informasjon om aktivitet på alle skogeiendommer i Norge med et skogareal større enn 10 dekar. En gjennomgang av avvirkningstallene for de ulike eiergruppene viser at fordeling av avvirkningen mellom gruppene ikke har endret seg nevneverdig i perioden 2003–2016.

Det er i dag skogbruksutdanning på tre nivåer i Norge: åtte videregående skoler tilbyr VG2 skogbruk. I tillegg tilbyr Høgskolen i Innlandet, Evenstad og Norges miljø-og biovitenskapelige universitet høyere utdanning innen skogfag. Skogbruket trenger hvert år cirka 40 nye skogsoperatører og til sammen 50 bachelor-og masterstudenter innen skogfag. Dagens tall viser at vi er nær målet på naturbruksskolene med tanke på lærlinger ut i næringen.

Det var en markert økning i skiturer fra 2007 til 2011, men den senere trenden har vært nedadgående. Foto: Lars Sandved Dalen, NIBIO

Etterutdanning av skogeiere, skogsmaskinførere og skogsarbeidere skjer i hovedsak i regi av Skogkurs, et service-og kompetansesenter for næringsutvikling, forvaltning og bruk av skog-og andre arealressurser. Antall deltakere på kursene under Aktivt Skogbruk har holdt seg relativt stabilt siden 1970-tallet, med rundt 3 000–4 000 deltakere.

I perioden 1970-2017 økte andelen av befolkningen som gikk fotturer i skog, mens det har vært en nedgang i andelen bærplukkere. Økende bevissthet rundt folkehelse, livskvalitet og alternativ næringsutvikling har gitt politiske målsettinger og visjoner for styrket satsing på friluftsliv og turisme i skogsektoren. Det er likevel få konkrete eksempler på en slik utvikling, og eventuelle endringer over tid er vanskelige å dokumentere. 

Kulturminner er alle slags spor etter menneskelig aktivitet gjennom tidene. Det omfatter blant annet dyrkingsspor, fangstgroper, forhistoriske graver, veger og vegfar, spor etter jernutvinning, kullproduksjon og tjærebrenning, spor etter nyere tids skogbruk, samt tro, tradisjon og stedsnavn. Kun en brøkdel av kulturminnene i skog er kjent og registrert. Nyere metoder, slik som flybåren laserskanning, vil kunne effektivisere registreringen av kulturminner i skog og redusere antallet kulturminner som blir skadet av skogbruksaktivitet.