I urskogen finnes ofte mange arter som ellers er sjeldne fordi de er knyttet til selve urskogtilstanden, eksempelvis til gamle eller døde trær. Foto: Per K. Bjørklund, NIBIO

 

Skog uten inngrep

I 2014 ble det gjennom Landsskogtakseringen registrert 190 000 hektar skog av såkalt naturskogkarakter. Cirka 60 prosent av dette arealet er bartredominert, og de største arealene ligger i Telemark, Nordland og Nord-Trøndelag. Fortolkingen av begrepet "naturskog" varierer sterkt både mellom ulike interessegrupper og ulike land.

Stein M. Tomter, NIBIO (Oppdatert 16. november 2017)

Bakgrunn

Det finnes en rekke systemer for å kategorisere skogen i forhold til menneskelig påvirkning. Begrepet «naturskog» er ikke entydig definert, men blir ofte brukt i skogbruks-, friluftslivs-og naturvernsammenheng for å beskrive skog som relativt sett er lite påvirket av mennesker. Andre krav kan være at de økologiske prosessene ikke er vesentlig påvirket, samt at skogens dynamikk skal vise en naturlig utvikling i treslagsfordeling, forekomst av død ved, aldersstruktur og foryngelsesprosesser. Det enkelte arealet må videre være stort nok til å karakteriseres som skog. 

Upåvirket og lite påvirket skog anses å være bevaringsverdig, både som referanseområder for forståelse av økologiske prosesser og for å sikre opprettholdelse av artsmangfoldet (Bozzano et al. 2011).

Internasjonalt (UNECE/FAO 2016) klassifiseres skogens grad av påvirkning i tre klasser: naturskog («forest undisturbed by man»), semi-naturskog («semi-natural») og plantasjer («plantations»). Mesteparten av skogen i Norge betraktes som såkalt semi-naturskog, skog som med kortere eller lengre mellomrom er gjenstand for inngrep, samtidig som en vesentlig del av artsmangfoldet fortsatt er til stede, og det vesentlige av de naturlige prosessene opprettholdes. «Plantasjer» er ikke ensbetydende med plantet skog, men betegner enten bestand bestående av introduserte treslag, eller plantede bestand av stedegne treslag som er intensivt drevet og har en særlig homogen struktur.

Et annet utgangspunkt er inngrepsfrie naturområder i Norge (INON), som benyttes for å kartlegge områder beliggende en kilometer eller mer fra tyngre tekniske inngrep. Områder som ligger mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep er definert som villmarkspregede områder (Miljødirektoratet 2016b). Skogsbilveger, traktorveger, landbruksveger, anleggsveger, seterveger og andre private veger med lengde over 50 meter er definert som tyngre tekniske inngrep, men ikke eldre spredte hytter og andre bygninger. Eventuelle nye veganlegg i buffersonen mot inngrepsfrie eller villmarkspregede områder vil bidra til å redusere INON-områdets areal. Hogst og annen skogbruksaktivitet er ikke regnet som tyngre teknisk inngrep, noe som innebærer at INON-områdene ikke nødvendigvis sier noe om skogtilstanden. 

Tidligere ble INON benyttet som et redskap i arealforvaltningen, hvor et områdes beliggenhet innenfor sonen ble ansett som en sterk restriksjon i forhold til eventuelle inngrep. Etter 2013 er det fastslått at vurdering av miljøverdi ikke skal knyttes direkte til områdets status som inngrepsfritt område eller villmarksområde etter kriteriene i INON. INON skal ikke skal være et direkte styrende kriterium i regelverk og veiledere, og miljøverdiene må analyseres og vurderes i hvert konkrete tilfelle.

Status

Rapporten Naturskog i Norge (Rolstad et al. 2002) viser at begrepet naturskog har vært benyttet med en rekke forskjellige definisjoner i ulike sammenhenger. Enkelte forfattere definerer naturskog som urskog eller helt upåvirket skog, mens andre kun stiller krav om naturlig foryngelse med stedegent genmateriale. Problemet er at de fleste definisjoner er lite konkrete og operasjonelle, og vanskelige å anvende på en konsistent måte. Anderson og Bolin (1998) satte imidlertid opp fire kriterier i forbindelse med avgrensing av områder med naturskog i Sverige. De samme kriterier er senere også i noen grad blitt benyttet i Norge (Solås 2000).

  1. Betydelig forekomst av død ved i ulike nedbrytningsstadier 
  2. Skog av forholdsvis høy gjennomsnittlig alder
  3. Fleraldret, flersjiktet og ujevn skog
  4. Forekomst av kontinuitetskrevende signalarter eller rødlistede arter

Anderson og Bolin (1998) satte som krav at minst to av disse kriteriene måtte være oppfylt for at arealet skulle klassifiseres som naturskog. 

Landsskogtakseringen registrerer naturskogkarakter etter de samme hovedprinsippene ved at to av kravene må være oppfylt. Punktet om forekomst av kontinuitetskrevende signalarter/rødlistearter er av praktiske grunner utelatt. I tillegg er regelen at det ikke skal forekomme synlige menneskelige inngrep av noen betydning nærmere enn 25 m fra prøveflatas sentrum. Dette gjelder både hogst og tekniske inngrep som veger eller bygninger. Videre må det enkelte sammenhengende arealet med naturskogkarakter være over fem dekar. 

TABELL 1: SKOGAREAL MED NATURSKOGKARAKTER

Produktiv skog - skogbruksmark

Produktiv skog - arealer utenfor skogbruksmark

Totalt skogareal

1000 ha

Prosent av skogareal

1000 ha

Prosent av skogareal

1000 ha

% av skogareal

Sum

109

1,3

25

9,4

191

1,6

Skogareal med naturskogkarakter 2012–2016 (Kilde: Landsskogtakseringen).

Andelen skog med naturskogkarakter er betydelig større for produktiv skog der det ikke kan drives skogbruk, slik som på vernearealer, enn på skogbruksmark (Tabell 1). Cirka 60 prosent av skogarealet med naturskogkarakter er bartredominert, og de største arealene ligger i Telemark, Nord-Trøndelag og Nordland. 

Fortolkningen av naturskogdefinisjonen og datagrunnlaget varierer fra land til land. Nivået kan derfor ikke uten videre sammenlignes mellom ulike land på grunnlag av internasjonalt rapporterte tall. Dette gjelder også i forhold til andre nordiske land, som til dels anvender mindre strenge definisjoner enn Norge og derfor oppnår en relativt høyere naturskogandel.

Cirka 60 prosent av skogarealet med naturskogkarakter er bartredominert, og de største arealene ligger i Telemark, Nordland og Nord-Trøndelag. Siljan, Telemark. Foto: John Yngvar Larsson, NIBIO

INON-områdene som ligger mer enn én km fra tyngre tekniske inngrep, er estimert å utgjøre cirka seks prosent av den produktive skogen (Eriksen et al. 2004), mens villmarkspregede områder, det vil si områder som ligger mer enn fem km fra tyngre inngrep, utgjør et vesentlig mindre areal. 

Utvikling og forklaring

Det er per i dag ikke mulig å dokumentere hvordan skog med naturskogkarakter har endret seg over tid, da denne variabelen først ble innført i Landsskogtakseringen i 2005. Videre tok det noe tid før registreringen kunne gjennomføres på en konsistent måte, samtidig som alle regioner i landet ikke var fullstendig taksert før i 2011. Planen er imidlertid at disse registreringene skal følges opp i årene framover.

Det totale arealet inngrepsfrie-og villmarkspregede områder er blitt redusert fra omtrent halvparten av det norske landarealet i 1900 til 12 prosent i 2013 (Miljødirektoratet 2016a). Selv om praktisk talt all skogsmark var gjenstand for avvirkning for rundt 100 år siden (Det Statistiske Centralbyrå 1927), foregikk mye av skogsdrifta uten det som er definert som tyngre tekniske inngrep. Reduksjonen av inngrepsfrie og villmarkspregede områder som har foregått senere, er derfor ikke et mål på en generell reduksjon av upåvirket eller lite påvirket skog.

Skogsbilveger, traktorveger, landbruksveger, anleggsveger, seterveger og andre private veger med lengde over 50 meter, er definert som tyngre teknisk inngrep. Valle, Aust-Agder. Foto: John Yngvar Larsson,NIBIO

Datakvalitet

Datagrunnlaget for estimering av skog med naturskogkarakter er en statistisk utvalgsundersøkelse, noe som alltid medfører en viss grad av usikkerhet. Landsskogtakseringen anslår at et areal i denne størrelsesorden estimeres med en middelfeil på 10-15 prosent, i tillegg til at klassifiseringen av skogkarakter innebærer en viss grad av subjektiv vurdering. Avgrensing og kartlegging av INON-områder er avhengig av oppdaterte databaser, der alle tyngre inngrep er korrekt avmerket. Kvaliteten antas å være best for de nyere dataene.

 

Referanser

Anderson, L. I. og Bolin, J. 1998. Försvinnande naturskog karteras. Skog & Forskning 1/1998: 66–73..

Det Statistiske Centralbyrå 1927. Skogbrukstelling for Norge. Norges offisielle statistikk VIII. 34.

Eriksen, R., Hobbelstad, K. og Aalde, H. 2004. Skogbruk og inngrepsfrie naturområder. En analyse av sammenhengen mellom tilgjengelighet til skogressursene, bygging av skogsveier og bevaring av inngrepsfrie naturområder. NIJOS rapport 11/04.

Bozzano, M., Estreguil, C., Koskela, J., Lier, M., Spielmann, M. og Brusselen, J.V. (2011). Criterion 4: Maintenance, Conservation and Appropriate Enhancement of Biological Diversity in Forest Ecosystems. In FOREST EUROPE, UNECE and FAO 2011: State of Europe’s Forests 2011. Status and Trends in Sustainable Forest Management in Europe.

Miljødirektoratet 2016a: Areal av inngrepsfrie naturområde. http://www.miljostatus.no/nasjonale-mal/naturmangfold/mal-1.1/utvikling-i-areal-av-inngrepsfrie-naturomrade/areal-av-inngrepsfrie-naturomrade/ (16.11.2017).

Miljødirektoratet 2016b: Inngrepsfrie naturområder i Norge. http://www.miljodirektoratet.no/no/ Tema/Miljoovervakning/Inngrepsfrie-naturomrader- i-Norge-/(16.11.2017).

Rolstad, J., Framstad, E., Gundersen, V. og Storaunet, K. O. 2002. Naturskog i Norge. Definisjoner, økologi og bruk i norsk skog- og miljøforvaltning. Aktuelt fra skogforskningen 1/02.

Solås, A. 2000. Naturskog – en utfordring for skogbruket. Norsk Skogbruk nr. 2: 24–26.

UNECE/FAO 2016. Data and Statistics - Forest Resources, Geneva. http://www.unece.org/forests/fpm/onlinedata.html (16.11.2017).