De fleste skogbranner i Norge er relativt små, men under spesielle forhold kan de raskt utvikle seg til store, ukontrollerte branner. Foto: Erik Holand, Agderposten

 

Skogbrann

Tørt, varmt vær over lengre tid gir økt skogbrannfare. Store, ukontrollerte branner setter mennesker og dyrs liv og helse i fare, og kan ødelegge skog, bygninger og infrastruktur. En skogbrann innebærer alt fra lett påvirkning av skogmiljøet, til gjennomgripende endringer i hele økosystemer. For enkelte arter kan skogbrann være en katastrofe, for andre en nødvendighet for artens videre eksistens. Barmarksesongen 2017 hadde 301 registrerte skogbranner på til sammen 5 252 dekar, som er det femte største arealet som er registrert de siste 20 årene. Ni av ti skogbranner skyldes menneskelig aktivitet.

Gro Hylen, NIBIO (OPPDATERT 22. JUNI 2018)

Bakgrunn

Skogen har ikke bare stor betydning økonomisk, men også for det biologiske mangfoldet, friluftsliv, helse og vannkvalitet. Skogbranner setter disse verdiene i fare. Selv om de fleste skogbranner i Norge er relativt små, kan de under spesielle forhold som langvarig tørke med kraftig vind raskt utvikle seg til store, ukontrollerte branner, slik som den historisk store skogbrannen i Froland i 2008, hvor om lag 32 000 dekar skog gikk tapt. Slike store branner gir ikke bare tap av skog, men også skader på bygninger, infrastruktur og i verste fall tap av menneskeliv. I tillegg kommer et svært kostnadskrevende slokningsarbeid.

Bråtestorkenebb (Geranium bohemicum) på brannflata i Mykland Foto: Per Holm Nygaard, NIBIO

En skogbrann åpner opp trekronene, slipper lys til, frigjør næringsstoffer til undervegetasjonen og fremmer foryngelse og rikt lauvoppslag, samt regulerer alders- og treslagssammensetningen i skogene. Biter av kull endrer jordstrukturen, og forkullede trestammer, både stående og liggende, blir til levesteder av stor betydning for det biologiske mangfoldet i skogen – både over og under bakken. Mange arter i skog lever av å bryte ned død ved, og enkelte er avhengige av periodevise branner for å overleve i et lengre tidsperspektiv (Gjerde et al. 2010). Det er om lag 40 rødlistearter (Storaunet og Gjerde 2010) knyttet til skogbranner. For noen arter vil en skogbrann kunne virke forstyrrende på leveområde og livsmulighetene (Whelan 1995), mens andre arter kan dra fordel av at det blir mindre konkurranse. Dette gjelder planter, dyr, fugler, insekter og sopp (Solbraa 1997). Noen arter er såkalte brannspesialister, som er sjeldne ellers i skogen, men som dukker opp raskt etter branner. Et eksempel er sotpraktbillen (Melanophila  acuminata) som er utstyrt med et sanseorgan som registrerer infrarøde stråler som utstråles ved brann (Bakke 1996, Wikars 1997). En annen spesialist er bråtestorknebb (Geranium  bohemicum). Frøene krever sterk oppvarming for å spire. Bråtestorkenebb opptrer vanligvis på brannflater de første to årene etter brannen (Fægri og Danielsen 1996).  

Status

Barmarksesongen 2017 hadde 301 registrerte skogbranner på til sammen 5 252 dekar, som er det femte største arealet som er registrert de siste 20 årene (Figur 1). Det er andre året på rad med over 300 registrerte skogbranner, og en må tilbake til 1997 for å finne et større antall (Figur 1). Ifølge Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skyldes ni av ti skogbranner menneskelig aktivitet. Bålbrenning og grilling er de vanligste årsakene (Daae 2018).

Skogbranner er hovedsakelig forårsaket av menneskelig aktivitet, mens lynnedslag er den viktigste årsaken til naturlige skogbranner. I Norge er håndtering av skogbrann et kommunalt ansvar, og det lokale brannvesen har ansvaret for å bekjempe skogbranner i sitt område. DSB sender hvert år, i forkant av skogbrannsesongen, informasjonsmateriell til kommunene om skogbrannberedskap og bruk av skogbrannhelikopter.

Det norske meteorologiske institutt utarbeider i perioden 15. april til 15. september en skogbrannfareindeks. Indeksen er et beregnet mål på skogbrannfare basert på nedbør over tid, lufttemperatur og luftfuktighet.

De økologiske forholdene etter en skogbrann vil være avhengig av skogbildet før en brann, samt topografi, jordsmonn og brannens omfang og styrke. Skogbranner er en naturlig del av den boreale barskogens dynamikk og utvikling. Skogbehandling etter brann må tilpasses den enkelte brannflate, og må følge Norsk PEFC skogstandard som blant annet skal sikre livsbetingelser for arter som er mer eller mindre avhengige av brent skog som livsmiljø (PEFC Norge 2015).

Utvikling og forklaring

Skogbrannstatistikken i Norge ble påbegynt i 1913 ved at det ble sendt en direkte forespørsel til kommunene fra Skogdirektøren, og resultatene ble i en periode publisert i Skogdirektørens årlige innberetning (Bleken et al. 1997). I perioden 1924–1989 ble statistikken samlet inn av SSB. I 1990 overtok Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, senere DSB, denne innsamlingen.

Fra 1913 til 2000 ble det i gjennomsnitt registrert om lag 440 branner per år, med en topp i perioden 1973–1982. I enkelte år mot slutten av 1990–tallet falt antall branner til under 200, og denne nedadgående trenden fortsatte videre på 2000-tallet (Figur 1). I perioden 1973–1982 brant det årlig i gjennomsnitt 15 500 dekar produktivt skogareal. På slutten av 1990-tallet sank dette enkelte år til under 2000 dekar. På 2000-tallet varierte årlig brent produktivt skogareal mellom 50 og 20 000 dekar.

De aller fleste skogbranner skyldes menneskelig aktivitet, mens lynnedslag er den viktigste årsaken til naturlige skogbranner. Foto: Ken Olaf Storaunet, NIBIO

FIGUR 1: ANTALL SKOGBRANNER, BRANNSKADD SKOGAREAL, SAMT BRANNSKADD PRODUKTIVT OG UPRODUKTIVT SKOGAREAL.

 Antall skogbranner, brannskadd skogareal, samt brannskadd produktivt og uproduktivt skogareal for perioden 1913-2017. Arealet er oppgitt i hektar. Kilde: DSB.

Antall skogbranner, brannskadd skogareal, samt brannskadd produktivt og uproduktivt skogareal for perioden 1913-2017. Arealet er oppgitt i hektar. Kilde: DSB.

Nær halvparten av skogbrannene i perioden 2000–2007 skyldtes påtenning eller bruk av åpen ild i skog, 8 prosent skyldtes selvtenning og elektriske feil, mens 8 prosent av skogbrannene skyldtes lynnedslag og 38 prosent hadde ukjent opprinnelse (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 2008). 

De fleste skogbrannene i Norge er små. Om lag 80 prosent er mindre enn fem dekar, og kun 2 prosent er på over 100 dekar. Etter 1945 har det vært omlag 10 skogbranner, der mer enn 1000 dekar produktiv skog har gått tapt. Det vil si at Norge i gjennomsnitt erfarer én skogbrann i denne størrelsesorden hvert tiår (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 2008, 2012).

 Skogbranner bidrar til den globale oppvarmingen. Når skog brenner, og det tar fyr i strø og humus, frigjøres store mengder CO2 til atmosfæren. Det er usikkert hvordan framtidige klimaendringer vil kunne påvirke risikobildet for skogbranner i Norge. Dersom utviklingen går i retning av mindre snø i lavlandet om vinteren og tidlig avsmelting, mer vind, høyere temperaturer og perioder med tørke, vil dette gi økt risiko, både med hensyn til hyppighet og omfang (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 2008). En rapport fra Meteorologisk institutt indikerer at store deler av Sørøst-Norge kan få en markert økning i risiko for skogbranner som følge av lengre varighet av tørkeperioder (Meld. St. 2016). Skogbranner kan indirekte øke faren for skred og jorderosjon, ved at arealer blottlegges. Dette kan igjen være en trussel for bebyggelse og infrastruktur. Klimaprognosene antyder at det blir et fuktigere klima i andre deler av Norge (NOU 2010), noe som vil kunne redusere risikoen for skogbranner.

Før 1913 foreligger det få oversikter over skogbranner. Studier av brannlyrer i stubber og levende og døde furutrær, kombinert med årringdateringer fra Trillemarka- Rollagsfjell naturreservat i Buskerud, viser at både størrelsen og hyppigheten av skogbranner har variert mye gjennom århundrene (Storaunet et al. 2013, Rolstad et al. 2017). Studien viser at variasjonen i lokal brannfrekvens reflekterer historiske beskrivelser om bruk av skog- og utmarksarealene, både lokalt og for større deler av Sør-Norge. Denne undersøkelsen bekrefter at skogbrann har vært en naturlig og svært dynamisk del av skogøkosystemet som var påvirket av klima, vegetasjon og ikke minst menneskers bruk av skog og utmark.

Etter Svartedauden i 1349–1350 ble store utmarksarealer liggende øde og skogen grodde igjen. Før 1600-tallet var de fleste brannene naturlige og antent av lynnedslag. På begynnelsen av 1600-tallet ble skog påtent for å rydde jord og for å bedre husdyrbeitene. Dette førte til hyppige skogbranner fram til begynnelsen av 1700-tallet, da det etter hvert kom lover og forskrifter som begrenset bruken av brann i skog og utmark. Brannomfanget avtok gjennom 1700-tallet. I gjennomsnitt for 1800-tallet er det antatt at det brant årlig om lag 13 000 dekar. Av dette gikk 9 000 dekar tapt på Østlandet. På midten av 1800-tallet var det flere store skogbranner i Østerdalen i Hedmark, blant annet i 1844, da om lag 60 000 dekar skog brant i Rendalen. 

Blant andre kjente store skogbranner i nyere tid kan nevnes «Kongsvinger-brannen» i 1975 (3450 dekar totalt), og de store brannene i Heddal (3400 dekar) og ved Elverum i 1976 (9200 dekar, herav cirka 6500 dekar produktiv skog). Skogbrannen i Froland i juni 2008 er den største skogbrannen i nyere tid. Den varte i 13 dager og det brant om lag 26 000 dekar skog, hvorav 19 000 dekar produktiv skog (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 2008). Det var en ekstrem skogbrannfare etter en svært tørr forsommer. Kraftig vind gjorde at brannen spredte seg hurtig, også til områder der skogbrann normalt ikke oppstår (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 2012). 

I løpet av de siste 30 årene har blant annet slokkingsutstyret og slokkingsmetodene blitt forbedret, dette har ført til en nedgang i antall skogbranner og brent areal. Foto: John Dalrymple

I tidligere tider var det ofte vanskelig å slokke skogbranner på grunn av at bebyggelsen var spredt og vegnettet dårlig utbygd, og skogbrannene brant ofte til de nådde fram til snaufjell, myrer eller sjøer, eller det kom regn (Strømsøe 1961). Innføringen av bestandsskogbruket forserte utbyggingen av skogsbilvegnettet, noe som ga økt ferdsel i utmarksområdene, som igjen førte til flere branner. Den økte trafikken førte imidlertid også til at brannene som regel ble oppdaget tidligere. Selv om branntilløpene økte i antall, ble de raskere oppdaget og stadig mer effektivt bekjempet, og risikoen for store branner ble redusert (Bleken 1997). Nedgangen i antall branner og brent skogareal de siste 30 årene kan forklares med bedre overvåking, mer effektivt slokkingsutstyr, slik som bruk av helikopter. I tillegg er det innført restriksjoner på bruk av åpen ild i skog og mark. Lokale brannvesen samarbeider tett, noe som gir større kapasitet og bedre beredskap (Daae 2018). I tillegg er et nødnett operativt, som blant annet gjør det enklere for slokke- og redningsmannskapene å kommunisere effektivt. 

 

I tidligere tider var det ofte vanskelig å slokke skogbranner på grunn av at bebyggelsen var spredt og vegnettet dårlig utbygd.

Datakvalitet

Før 1913 foreligger begrensede oversikter over skogbranner i Norge, og de er ikke landsdekkende. Etter 1913, da brannstatistikken ble en offentlig oppgave, er antall registrerte branner trolig relativt pålitelig, selv om mye tyder på at mange små branner ikke er registrert. Det brannskadde arealet er sannsynligvis noe skjønnsmessig vurdert, men samtidig er brannarealene i hvert enkelt tilfelle ofte så små at arealtallene trolig er ganske korrekte. Brannårsakene er i mange tilfeller identifisert, og statistikken er trolig noenlunde tilfredsstillende (Øyen 1998). I forbindelse med forskningsprosjektet «ClimFire» ved Norsk institutt for bioøkonomi ble skogstatistikken delvis sammenlignet med informasjon fra media og andre kilder. Det ble avdekket at noen av de største skogbrannene i Norge ikke er med i statistikken. Det gjelder blant annet brannen i Rendalen sør for Mistra i 1920 hvor ca. 17 000 dekar brant, og brannen i Øvre Pasvik nær Treriksrøisen i 1945 hvor om lag 25 000 dekar brant. Skogbrannstatistikken fra DSB er basert på innrapporterte tall fra BRIS, som er rapporteringsløsningen fra brann- og redningsvesenet til DSB. Alle oppdrag med utrykning som er registrert i 110-sentralene overføres automatisk til BRIS. Statistikken for et enkelt år baserer seg på oppdrag som er rapportert innen en fastsatt dato i januar året etter. Oppdrag som ikke er blitt rapportert av brann- og redningsvesen innen tidsfristen kan derfor mangle (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 2018). For mindre branner, og da spesielt i uvegsomt terreng hvor brannvesenet ikke rykker ut, er statistikken trolig mangelfull, og det er ikke mulig å vurdere hvor stort areal dette representerer. Kvalitetskontrollen av den offentlige statistikken har også avdekket at det er en del branner som ikke er rapportert inn til DSB, samt at enkelte branner er angitt med feil arealer (Ken Olaf Storaunet, pers. medd. 2018). Den presenterte statistikken er basert på de offentlige oppgavene, men korrigert for feil avdekket i den nevnte gjennomgangen.  

Referanser

Bakke, A. 1996. Virkninger av skogbranner på billefaunanen. Rapport fra Skogforsk 3/96: 1–20..

Bleken, E., Mysterud, I. og Mysterud, I. 1997. Skogbrann og miljøforvaltning: En utredning om skogbrann som økologisk faktor. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Biologisk institutt, Universitetet i Oslo.

Daae, C. 2018. Kronikk: Også ditt ansvar å unngå skogbrann. https://www.dsb.no/nyhetsarkiv/nyheter-2018/kronikk-ogsa-ditt-ansvar-a-unnga-skogbrann

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 2008. Skogbrannberedskap og håndtering av den senere tids skogbranner i Norge.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 2012. Nasjonalt risikobilde (NRB) 2012.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, 2018. Brannstatistikk for 2017. https://www.dsb.no/menyartikler/statistikk/brannstatistikk-2017

Fægri, K. og Danielsen, A. 1996. Maps of distribution of Norwegian vascular plants. III. The southeastern element. Fagbokforlaget.

Gjerde, I., Brandrud, T.E., Ohlson, M og Ødegaard, F. 2010. Skog – I: Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjelseth, S. og Viken, Å. (red.) Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim.

Meld. St. 2016. Melding til Stortinget. Verdier i vekst. Konkurransedyktig skog- og trenæring (2016-2017). Tilråding fra Landbruks- og matdepartementet 14. oktober 2016, godkjent i statsråd samme dag.

NOU 2010. Tilpassing til eit klima i endring. NOU 2010: 10.

PEFC Norge 2015. PEFC Skogstandard. PEFC N 02. http://www.pefcnorge.org/side.cfm?ID_kanal=11

Rolstad, J., Blanck, Y-L & Storaunet, K.O. 2017.Fire history in a western Fennoscandian boreal forest as influenced by human land use and climate. Ecological Monographs. DOI:10.1002/ecm.1244.

Skogdirektøren 1949. Skogdirektørens årsmelding 1943–1947. Det Mallingske Boktrykkeri, Oslo.

Solbraa, K. 1997. Brannflatedynamikk i skog. Sammendrag fra et seminar 13.–14. januar 1997 i Norges Forskningsråd, Oslo. Rapport fra Skogforsk Nr. 2–97.

Storaunet, K.O. og Gjerde, I. 2010. Skog. I: Nybø S. (red.). Naturindeks for Norge 2010.

Storaunet, K.O. Rolstad, J., Toeneiet, M og Blanck, Y-L 2013. Strong anthropogenic signal in historic forest fire regime: A detailed spatio-temporal case study from south-central Norway. Canadian Journal of Forest Research. 43(9): 836–845.

Strømsøe, B. 1961. Skogbrann. I: Strand, L. (red) Skogbruksboka. Skogbruk og Skogindustri. Bind 1. Skogen i Norge. Skogforlaget, s. 171–84.

Whelan, R.J. 1995. The ecology of fire. Cambridge University Press.

Wikars, L.O. 1997. Effects of forest fire and the ecology of fire-adapted insects. Acta Universitatis Upsaliensis 272.

Wikipedia 2017. https://no.wikipedia.org/wiki/Skogbrann (16. juni 2018)

Øyen, B.-H. 1998. Skogbrann i Norge de siste 200 år. Oppdragsrapport fra Norsk institutt for skogforskning 8/98.