Skog og annet trebevokst areal dekker 44 prosent av landarealet i Norge. Hedmark er det største skogfylket med 1,7 millioner hektar eller 87 dekar skog per innbygger. Drevsjø, Hedmark. Foto: John Yngvar Larsson, NIBIO

Skogen i Norge 

Norge har betydelige skogressurser og utmarksarealer. Skogressursene er fornybare, og skogbruk er en viktig distriktsnæring med stor økonomisk betydning både nasjonalt, regionalt og lokalt. I 2016 ble det avvirket 10,35 millioner kubikkmeter tømmer til en verdi av 3,4 milliarder. Den norske skogindustrien hadde i 2014 en samlet  omsetning på 36,5 milliarder kroner.

(Oppdatert 4. januar 2018)

 

 

Skog og annet trebevokst areal utgjør om lag 14 millioner hektar (140 000 km2), eller 44 prosent av landarealet i Norge. Av dette er omtrent 8,6 millioner hektar produktivt skogareal, det vil si skogareal som kan produsere mer enn én kubikkmeter trevirke per hektar per år. De volummessig og økonomisk viktigste treslagene er gran, furu og bjørk. 

Skogen i Norge blir drevet gjennom et småskala skogbruk. Dette har sammenheng med blant annet vekslende topografi, varierende produksjonsforhold og eiendomsstruktur. I 2016 var det cirka 130 000 skogeiendommer med minst 25 dekar skog. Privatpersoner eier 98 prosent av disse eiendommene, som totalt omfatter 85 prosent av det produktive skogarealet. Den gjennomsnittlige størrelsen på privateide eiendommer med skog var på rundt 450 dekar. 

Gjennomføringen av norsk skogpolitikk er basert på en rekke tiltak og virkemidler. Disse omfatter lovgivning, skattepolitikk, økonomiske støtteordninger, forskning og veiledning. Norske forpliktelser gjennom internasjonale avtaler er også tatt inn i norsk regelverk, blant annet kriterier for et bærekraftig skogbruk framforhandlet i et europeisk skogsamarbeid. 

Formålet med skogbruksloven er å fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene med sikte på aktiv lokal og nasjonal verdiskaping, og å sikre biologisk mangfold, hensyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiene i skogen. Skogbruksloven gjelder for all skog uansett eierskap. 

Et viktig grunnlag for utformingen av skogpolitikken i Norge er de fylkesvise og nasjonale ressursoversiktene som utarbeides av Landsskogtakseringen. 

Skogfondsordningen er etablert for å sikre finansiering av en bærekraftig forvaltning av skogressursene. Skogfondsmidlene er en tvungen fondsavsetning, der midlene blant annet kan brukes til skogkultur, bygging og vedlikehold av skogsveger, skogbruksplanlegging og miljøtiltak. Skogbruksloven krever at skogeierne setter av mellom fire og 40 prosent av brutto salgsverdi av tømmer og ved på en egen skogfondskonto. Skogeierne stimuleres til å bruke skogfondsordningen aktivt, ved at kun en del av de midlene som investeres i eiendommen blir inntektsbeskattet. 

Den frie ferdselsretten i utmark gjelder også for ride-eller kløvhester såframt ikke kommunen med samtykke av eieren har forbudt slik ferdsel. Ringerike, Buskerud. Foto: John Yngvar Larsson, NIBIO

Tilskudd til nærings-og miljøtiltak omfatter blant annet tilskudd til skogkultur, skogsvegbygging og miljøtiltak i skog. Områder der det tradisjonelt ikke har vært drevet kommersielt skogbruk gis prioritet. Dette gjelder først og fremst skogreisingsstrøkene på Vestlandet og i Nord-Norge. Det er kommunene som forvalter tilskuddsordningene. 

Tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer er det grunnleggende virkemiddelet for å sikre at skogbruket gjennomføres innenfor riktige ressurs-og miljørammer. 

Allmennheten kan ferdes fritt i skog og mark i Norge gjennom hele året. Ferdselsretten er en gammel hevdvunnen rett som siden 1957 har vært lovfestet i friluftsloven. Den frie ferdselretten gjelder ikke-motorisert ferdsel. 

Det er mange som bruker skogen til rekreasjon, naturopplevelse og fysisk aktivitet. Tradisjonelle aktiviteter som bærplukking og soppsanking har fremdeles sine tilhengere, mens mer moderne aktiviteter som terrengsykling blir mer og mer populært. Man kan samle tørr ved og fyre bål i skogen fra 15. september til 15. april. Kommuner og frivillige organisasjoner sørger for et omfattende nett av merkede stier og løyper året rundt. 

Både skogpolitikken og skogeiernes egne miljøstandarder bygger opp om ferdselsretten. Ved gjennomføring av skogbrukstiltak er skogeierne forpliktet til å rydde stier og løyper for kvist, og der det oppstår kjøreskader skal disse utbedres. Skogbruket bidrar også med å bygge og vedlikeholde skogsveger og å utføre skjøtselstiltak som gjør det lettere å ferdes i skog og mark. 

Skogen trekkes stadig oftere frem som viktig for folkehelsearbeidet og som læringsarena for barn og unge. Undersøkelser viser at skogen er svært mye brukt til mosjon, og turer i skog og mark har også positiv virkning på psykisk helse. Gjennom skogpolitikken er det også virkemidler for slike formål. 

Jakt og fiske er en viktig del av mange menneskers liv. Retten til jakt og ferskvannsfiske er en grunneierrett. Allmennheten er sikret tilgang til sportsfiske gjennom salg av fiskekort i innsjøer og elver. Det er også god adgang til ulike typer jakt gjennom salg av jaktkort i private skoger, allmenninger, kommuneskoger og statlig eide skoger. 

Skog har mange viktige klimafunksjoner. I tillegg til å påvirke vannhusholdningen og lokalklimatiske forhold, representerer også verdens skogøkosystemer betydelige karbonlagre som kan påvirke den globale drivhuseffekten hvis karbonet frigjøres til atmosfæren i form av klimagasser. På en annen side utgjør voksende skog et viktig karbonsluk som reduserer virkningen av menneskeskapte CO2-utslipp. Gjennom fotosyntesen tar verdens skoger opp karbon tilsvarende om lag 25 prosent av de samlede menneskeskapte klimagassutslipp. 

I følge FN’s klimapanel vil bærekraftig skogforvaltning som tar sikte på å ivareta eller øke skogens karbonlager, samtidig som det årlig produseres virke til tømmer, fiber og bioenergi, gi størst klimaeffekt. Biologisk karbon inngår i naturens eget karbonkretsløp. Den mengde karbon som frigjøres ved forbrenning av skogbiomasse er den samme som frigjøres når trær dør en naturlig død og nedbrytes i skogen. Så lenge vi ivaretar våre skoger, vil dette karbonet tas opp igjen gjennom fotosyntesen. 

Klimaproblemet skyldes i all hovedsak at det atmosfæriske kretsløp tilføres CO2 fra forbrenning av fossile karbonlagre i form av olje, kull og gass. Slik tilførsel vil forrykke det langsiktige stabiliseringsnivået av CO2 i atmosfæren og dermed bidra til global oppvarming.

Skogen mot snaufjellet er sårbar og er beskyttet gjennom skogbruksloven. Hedalen, Oppland. Foto: John Yngvar Larsson, NIBIO

Gjennom skogpolitikken og skogbrukets egne miljøstandarder skal skogbrukstiltak tilpasses viktige miljøverdier som biologisk mangfold, kulturverdier og opplevelseskvaliteter. 

Skogbruksplanleggingen har gjennom kartlegging av skogressurser og miljøverdier bidratt til å fremme et bærekraftig skogbruk. Informasjonen i skogbruksplanene danner grunnlag for sertifisering og omsetning av tømmer. Vi har lite helt urørt skog i Norge, såkalt urskog, så hensynene i skogbruket er basert på å ta vare på miljøer som er viktige for det biologiske mangfoldet. Noen arter er avhengige av miljøer som blant annet gamle trær og død ved. 

Naturmangfoldloven har bestemmelser om vern av skog og særskilte bestemmelser om prioriterte arter og utvalgte naturtyper for å sikre viktige miljøverdier blant annet i skog. Frivillig vern er nå en hovedlinje i vernearbeidet. 

Vernskog etter skogbruksloven har som hovedfunksjon å beskytte klimatisk utsatt skog og annen skog mot skader, og omfatter blant annet skogen opp mot snaufjellet. 

Skogbruksloven – og forskrifter etter denne – gir også bestemmelser om hensyn til skogens opplevelseskvaliteter og friluftsverdier. 

Praktisk talt all kommersiell virksomhet i skogbruket i Norge er sertifisert etter ISO 14001, der Norsk PEFC Skogstandard (Levende Skog-standarden) inngår som miljøstandard. Ved gruppesertifisering gjennom skogeiernes organisasjoner har man løst utfordringen som ligger i det å sertifisere små eiendommer uten for store kostnader for den enkelte skogeier.