Askeskuddsjuken er kanskje den mest dramatiske skadegjøreren i norsk skog i dag. Foto Halvor Solheim og Volkmar Timmermann, NIBIO.

 

Skogens helsetilstand

Den årlige skogovervåkingen viser at granas kronetilstand har bedret seg betraktelig på Vestlandet og i Midt-Norge etter de omfattende frosttørkeskadene der i 2013 og 2014. Furu hadde generelt lite skader. Det var mer skader på bjørk i 2016 enn i 2015, og både måler- og bjørkerustangrep økte i frekvens, men også abiotiske faktorer hadde stor betydning for bjørkas helsetilstand. Skadeomfanget var størst i Nord-Norge, der særlig gjentatte målerangrep over mange år utgjør et problem for bjørkeskogen. Askeskuddsjuke har i løpet av drøyt 10 år spredt seg gradvis gjennom mesteparten av askas utbredelsesområde i Norge. Overvåkingen viser at skadeutviklingen skjer fort, og særlig de yngste trærne har høy mortalitet. I Nord-Trøndelag og Oppland ble det registrert en økning i fangstverdiene av granbarkbiller i 2017, mens de øvrige fylkene opplevde en liten til moderat nedgang, mye på grunn av en kjølig og nedbørrik sommer.

Volkmar Timmermann, Halvor Solheim og Bjørn Økland, NIBIO (Oppdatert 21. desember 2017)

Bakgrunn

God skoghelse er en forutsetning for et bærekraftig skogbruk, kan bidra til økt karbonbinding og er vesentlig for å ivareta skogens rolle som leverandør av økosystemtjenester. Skogens helsetilstand påvirkes i stor grad av klima og værforhold - enten direkte ved tørke, frost og vind - eller indirekte ved at klimaet påvirker omfanget av soppsjukdommer og insektangrep.

Klimaendringene og den forventede økningen i klimarelaterte skogskader gir store utfordringer for forvaltningen av framtidas skogressurser. For trærne vil konsekvensene blant annet kunne være økt frekvens av frost- og tørkeskader, snøbrekk og stormfellinger, samtidig som klimaendringene kan gi bedre livsvilkår for skadelige insekter og sopper. Også invaderende skadegjørere, både arter som allerede er etablert i Norge og nye arter som kan komme i framtida, kan bli begunstiget av et endret klima. Utvidet handel og import av trevarer og plantemateriale øker videre faren for invaderende arter.

Skogskadeovervåkingen i Norge, med sine mer enn 30 år lange tidsserier, er av avgjørende betydning for å kunne oppdage endringer i skogens helsetilstand og forebygge etablering av nye skadegjørere. Den norske overvåkingen er tilknyttet det internasjonale samarbeidsprogrammet om overvåking av effekter av luftforurensninger på skog (ICP Forests).

Den landsrepresentative overvåkingen i Norge skal belyse norske skogers generelle helsetilstand. I hele landets skogareal er det lagt ut permanente overvåkingsflater som oppsøkes årlig av feltobservatører fra Landsskogtakseringen. Overvåkingen har pågått siden 1989 og består av registreringer av kronetetthet og kronefarge hos gran og furu, samt skaderegistreringer på alle treslag.

Barkbilleovervåkingen har siden 1979 gjennomført årlige registreringer av barkbillebestandene i opptil 13 fylker (Økland & Wollebæk 2017).

Utviklingen av askeskuddsjuke i Norge har siden 2009 blitt fulgt på overvåkingsflater i askebestand i tre regioner (Timmermann et al. 2017a, b).

Skadeobservasjoner stammer fra befaringer, undersøkelser og bestemmelse av innsendte prøver, fra Landsskogstakseringens bestandsregistreringer, forskningsprosjekter og fra instituttets skadedatabase Skogskader.no.

Barkbilledrepte grantrær i Lardal, Vestfold 2011. Foto: Volkmar Timmermann, NIBIO

Status

Gjennomsnittlig kronetetthet på de landsrepresentative skogovervåkingsflatene var 85,4 prosent for gran og 86,5 prosent for furu i 2016. Hos begge treslagene økte prosentandel trær med fulltett krone (kronetetthet ≥ 90 prosent) i forhold til 2015. Fortsatt er det relativt flere gran- enn furutrær med moderat til sterkt redusert kronetetthet.

Eldre trær har generelt lavere kronetetthet enn yngre trær. Gjennomsnittlig kronetetthet i 2016 for gran på 60 år og yngre var 91,3 prosent, og for gran eldre enn 60 år 77,7 prosent, altså 13,6 prosentpoeng lavere. For furu var forskjellen mellom yngre og eldre trær ikke så markant (7,3 prosent), og eldre furutrær har gjennomsnittlig høyere kronetetthet enn eldre grantrær. Kronetettheten økte i begge aldersgruppene hos både gran og furu i forhold til 2015.

Det var svært lite misfarging hos gran og furu på de landsrepresentative overvåkingsflatene i 2016. 94 prosent av alle grantrærne var normalt grønne (0–10 prosent misfarging), mens 97 prosent av furutrærne var normalt grønne i 2016. Det var kun små endringer i forhold til 2015 for begge treslagene. Svært få trær hadde sterk misfarging (mer enn 60 prosent) i 2016. Hos gran var det først og fremst trær eldre enn 60 år som hadde misfarget bar, men noe misfarging av betydning var det for det meste hos trær eldre enn 160 år. Hos furu var det ikke store forskjeller mellom aldersgruppene i andelen trær med misfarging, og selv de eldste trærne (>160 år) hadde ikke misfarging av betydning.

Biotiske og abiotiske skader på de landsrepresentative overvåkingsflatene er blitt registrert på gran, furu og bjørk siden 2005, og på alle treslag siden 2013. Skaderegistrering utført i 2016 viste at 13,3 prosent hadde en eller annen form for skade. Av de skadde grantrærne var 25 prosent skadet av abiotiske faktorer med snø og vind som de viktigste årsakene, 22 prosent av sopper (nesten bare granrustsopp) og mindre enn 1 prosent av insekter. Den viktigste skadeårsaken hos furu var abiotiske faktorer, også her med snø og vind som de viktigste, som sto for 23 prosent av skadene, og dernest sopp (13 prosent, for det meste tyritoppsopp). Det ble heller ikke registrert mange insektskader på furu (1 prosent). Hos bjørk var 35 prosent av skadene forårsaket av insekter (nesten utelukkende målere). Sopp forårsaket 18 prosent av skadene, med bjørkerustsopp som den viktigste enkeltårsaken. Skader med abiotiske årsaker utgjorde 17 prosent, de fleste av disse skyldtes snø (snøbrekk).

FIGUR 1: UTVIKLING AV GJENNOMSNITTLIG KRONETETTHET FOR GRAN OG FURU

Utvikling av gjennomsnittlig kronetetthet for gran og furu fram til 2016 på de landsrepresentative flatene. Kilde: Timmermann et al. 2017a.

Utvikling og forklaring

På 1990-tallet fram til 1998 var det en nedgang i kronetetthet for gran og furu (Figur 1), mens det i perioden 1998 til 2004 var en økning. Fra 2004 til 2007 avtok kronetettheten igjen, før den i perioden fram til 2010 økte hos både gran og furu. 2011 var det første året med synkende kronetetthet etter tre sesonger på rad med en tydelig bedring hos bartrærne. Utviklingen i gjennomsnittlig kronetetthet over tid viser nokså parallelle forløp for gran og furu fra 1998 til 2012, med omtrent lik kronetetthet mellom 2005 og 2012. Denne trenden ble brutt i 2013, med en relativt kraftig nedgang i kronetetthet for gran og en oppgang for furu. Etter nedgangen i kronetetthet hos furu i 2015, er det nå igjen liten forskjell mellom de to bartreartene. Kronetetthet for gran har hatt en svak årlig forbedring siden 2013 og var i 2016 på samme nivå som i perioden 2009–2012. Gran hadde den høyeste kronetettheten i hele overvåkingsperioden i 2010, furu i 2014. Begge treslagene hadde lavest kronetetthet i 1997/98, sannsynligvis som følge av gjentatt sommertørke i Sørøst-Norge i første halvdel av 1990-tallet.

Utviklingen av kronefarge over tid (Figur 2) viser at gran hadde lite misfarging i perioden 1991–1995, mens perioden 1996–2005 var preget av stor grad av misfarging. Siden 2006 har det vært lite misfarging hos gran, med rundt 90 prosent normalt grønne trær hvert år. Furu har generelt hatt lite misfarging i hele overvåkingsperioden.

Hos gran var skadenivået i 2016 lavere enn i 2015, men fortsatt høyere enn gjennomsnittet i tidsrommet 2005–2016 (7,7 prosent). Det ble registrert vesentlig færre angrep av granrustsopp i 2016 enn i perioden 2013–2015, og noen færre forekomster av snøbrekk enn i 2015.

Skadenivået hos furu i 2016 var uforandret i forhold til året før, og lå omtrent på langtidsgjennomsnittet (5,1 prosent), som er noe lavere enn hos gran.
Bjørk har i de fleste årene siden 2005 hatt et betydelig høyere skadenivå enn gran og furu. Antall skader økte igjen i 2016 etter noen stabile år, men lå fortsatt litt under gjennomsnittet for alle årene (22,2 prosent). Økningen i skadenivået skyldtes først og fremst mange tilfeller av bjørkerustsoppangrep i 2016, samt et høyere antall målerskader enn i 2015, mens forekomsten av snøbrekk gikk noe ned.

FIGUR 2: UTVIKLING AV KRONEFARGE FOR GRAN OG FURU

Utvikling av kronefarge for gran, furu og bjørk fram til 2016 på de landsrepresentative flatene. Prosentandel normalt grønne trær (0–10 prosent misfarging). Kilde: Timmermann et al. 2017a.

FIGUR 3: UTBREDELSE AV ASKESKUDDSJUKE

 Overvåkingsflater (grønne punkter) og omtrentlig utbredelse av askeskuddsjuke pr. 2016 (skravert). Spredningen på Vestlandet er markert med røde punkter og årstall for første gangs registrering. Kilde: Timmermann et al. 2017a.

Overvåkingsflater (grønne punkter) og omtrentlig utbredelse av askeskuddsjuke pr. 2016 (skravert). Spredningen på Vestlandet er markert med røde punkter og årstall for første gangs registrering. Kilde: Timmermann et al. 2017a.

Skogskader

Askeskuddsjuke forårsakes av soppen askeskuddbeger (Hymenoscyphus fraxineus). Askeskuddbeger er et eksempel på en invaderende art som har etablert seg i Norge og forårsaket store skader utafor sitt naturlige utbredelsesområde i Asia, og spredningen er blitt godt hjulpet av import og handel med infiserte askeplanter. I dag er det kun noen få regioner i Europa som ennå ikke er berørt av denne sjukdommen, deriblant Trøndelag i Norge. Soppens små begre utvikles på fjorårets askebladstilker i skogbunnen. I månedsskiftet juni-juli begynner sporespredningen som når en topp rundt en måned senere, men fortsetter ofte ut september (Hietala et al. 2013). Sporene infiserer bladene på asketrærne i løpet av vekstsesongen, og soppen sprer seg derfra videre til grenene og til stammen. Infeksjonen forårsaker nekroser i bladene og bladstilkene, og senere (i vinterkvilen) i grenene og stammen med bladvisning og skudd- og grenavdøing som følge (Solheim et al. 2017a). Gjentatte angrep over flere år vil til slutt kunne drepe hele treet, ofte i samspill med andre faktorer.

I Norge ble askeskuddsjuke registrert første gang i 2008. Da ble den funnet i en planteskole på Østlandet som hadde importert askeplanter fra Sverige. Allerede samme år ble askeskuddsjuke observert over store deler av Øst- og Sørlandet og det ble funnet spor etter eldre infeksjoner, så den må ha vært til stede allerede i 2006. Mellom det nordligste funnet i Hedmark og det vestligste i Rogaland var det en avstand på rundt 360 km i luftlinje. At sjukdommen var spredd over så store avstander kan tyde på at det har blitt plantet ut angrepne askeplanter fra planteskoler. I 2008 ble sjukdommen funnet i alle planteskolene som ble undersøkt på Østlandet.

Siden 2008 har askeskuddsjuke spredt seg jevnt og trutt nordover på Vestlandet (Solheim og Hietala 2017). I 2016 ble det nordligste funnet registrert nær fylkesgrensa til Trøndelag (Figur 3). I perioden fra 2008 til 2016 har den registrerte spredningen variert fra 25,5 km til 78 km per år. I gjennomsnitt har askeskuddsjuke spredt seg 51 km per år. Hvis spredningen nordover fortsetter med en fart på rundt 50 km per år, kan man forvente at også våre nordligste naturlige askebestand i Trøndelag blir infisert innen noen få år, selv om det er langt mellom forekomster av ask i disse områdene.

For å undersøke hvordan og hvor fort askeskuddsjuken utvikler seg, og om det er forskjeller mellom regioner i spredning og sjukdomsutvikling, er det mellom 2009 og 2012 opprettet overvåkingsflater i askebestand i ulike regioner (Figur 3), hver med 40–50 asketrær i ulike aldersklasser som årlig undersøkes for skader (Timmermann et al. 2017b). Slik kan en på sikt identifisere trær som har holdt seg friske i bestand som ellers er hardt rammet av askeskuddsjuken. Disse trærne vil kunne danne utgangspunktet for framtidig foredling av frømateriale.
Mens 55 prosent av de totalt 230 asketrærne på de fem overvåkingsflatene på Sør- og Østlandet var friske i 2009, var denne andelen redusert til bare 14 prosent i 2016 Etter ca. 10 år med askeskuddsjuke til stede var 57 prosent av trærne på overvåkingsflatene døde, og ytterlige 8 prosent var sterkt skadde eller døende i 2016. Mest dramatisk har utviklingen vært for de minste trærne (dbh < 5 cm) med en mortalitetsrate på 82 prosent fra 2009 til 2016.

Mens 28 prosent av de totalt 130 asketrærne på de tre overvåkingsflatene på Vestlandet var friske i 2012, var denne andelen halvert til 14 prosent i 2016. Andelen døde trær økte til 23 prosent i 2016, i tillegg var 21 prosent av trærne sterkt skadde.

Flest tilfeller av bjørkerust (Melampsoridium betulinum) ble rapportert fra Nord-Norge og spesielt Finnmark, hvor det flere steder ble rapportert om sterke angrep. Sterke angrep ble også rapportert fra høyereliggende bjørkeskoger i Nord-Østerdal og Nord-Gudbrandsdal. Angrep er også registrert i Valdres, Hallingdal og Telemark. Her var hele dalfører angrepet, men hovedsakelig i høydelag mellom 400–800 moh. I de andre landsdelene var det lite angrep. Bjørkerust er en gjenganger med hensyn til angrep, og enkelte år kan det være så mye sporer i lufta at det blir et gult belegg på vann.

De fleste rapportene om angrep av granrust (Chrysomyxa abietis) kom fra Nord-Østerdal, Nord-Gudbrandsdal og naboområdene i Trøndelag. Ut fra rapporteringsdato og notater var omtrent halvparten av rapportene fra angrep i 2016, resten fra året før. Granrust kan gjøre mye skade når det blir angrep flere år på rad, eller når det er svært alvorlige angrep. Da kan soppen drepe trær som rapportert av Schøyen (1912): «Granrust har som sedvanlig opptraadt mer eller mindre sterkt mange steder. Blant annet er det klaget over den fra Eidsvold og fra Tørdal pr. Kragerø, hvori angrepet har været saa sterkt at de mest befængte trær døde ut paa grunn av naaletapet, uaktet det var meget veksterlig skog. Alle alderstrinn var angrepet av sygdommen». I nyere tid var trolig angrepet i 2014 av en lignende karakter (Timmermann et al. 2015). 

 

Askeskuddsjuke ble først oppdaget i Norge i 2008. Allerede da var den spredd over store deler av Østlandet og Sørlandet.
 

Et av de store problemene for skogbruket er råte. Dette blir i liten grad undersøkt. I 2016 kom det imidlertid inn prøver av furu fra Dovre hvor det var råte opp forbi stubbeavskjær på mange trær. Isolering av sopp viste at dette var råte forårsaket av fururotkjuke (Heterobasidion annosum). Råtebildet i tverrsnittet var svært ulikt rotkjuke i gran, men de typiske svarte og hvite flekkene i råten var til stede også her. Fururotkjuke er lite påaktet i Norge. Det er kjent at på Vestlandet er det kun fururotkjuke som opptrer, og der angriper den både furu og gran (Solheim et al. 2017b). I gran går rotkjuke langt opp i stammen, men i furu holder den seg helst i røttene. Norge har foreløpig vært forskånet for de store angrepene av fururotkjuke, unntatt på Vestlandet, men det kan endre seg ved tynning og hogst av furu om sommeren. Da kan rotkjukesporer infisere stubber og starte en spredning med ukjente konsekvenser.

Trøndelag hadde noen av de høyeste fangstverdiene i landet av granbarkbille (Ips typographus) i 2017 til tross for sin nordlige beliggenhet, og det ble også rapportert om noen billeskader på gran i denne sesongen. Observasjonene i Trøndelag kan trolig forklares med mange overvintrende biller og ettervirkninger av billeproduksjon etter tidligere stormfellinger, slik som stormene «Hilde» og «Ivar» i de siste månedene av 2013. Nord-Trøndelag og Oppland er eneste fylker med økning av fangstverdiene i 2017. Ytterligere økning i fangstverdier og billeskader kunne ha vært forventet om sommeren 2017 ikke hadde vært så kald og regnfull. En svært varm mai-måned, med temperaturer på drøyt to grader over normalen, ga økning i billefangstene for nordlige og høyereliggende områder av Oppland.

Den generelle økning i barkbillefangstene som vi har sett i årene fram til 2016 ble avløst av en liten til moderat nedgang i 2017 for de øvrige fylkene i barkbilleovervåkingen. Nedgangen kan ha sammenheng med en kjølig og nedbørsrik sommer. Mye nedbør har trolig begrenset flukt og formering for billene.

Etter de store barkbilleutbruddene på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet i Sør-Norge, gikk barkbillebestanden ned utover 1980-tallet og var på et minimum i 1988 (Figur 4). Bestanden av barkbiller har økt i flere perioder med varme og tørre somre, hvor vi ser topp både i 1994, 2009 og 2016. Nedgang etter disse toppene har vært forbundet med fuktig og kjølig vær som er ugunstig for barkbillenes flukt og formering. Barkbilleovervåkingen viser at det er betydelige lokale variasjoner i antall barkbiller i fellene, og enkelte regioner viser ofte en annen trend enn landsgjennomsnittet.

Det har tidvis vært et stort antall barkbilledrepte trær i noen regioner også etter utbruddet på 1970-tallet, men dette har ikke utviklet seg til fulle utbrudd. Risikoen for nye barkbilleutbrudd øker om Norge skulle rammes av svært omfattende vindfelling av gran, slik som under orkanene «Gudrun» i januar 2005 og «Per» i januar 2007 i Sverige, etterfulgt av varme og tørke som stimulerer produksjonen av barkbiller.

FIGUR 4: FANGST AV GRANBARKBILLER PER FELLE

Fangst av granbarkbiller (snitt per felle) for Sør-Norge (uten Trøndelag) i perioden 1979–2017. Kilde: Økland et al. 2017.

De fleste rapportene om skader forårsaket av bjørkemålere («lauvmakk») kom fra Nord-Norge, og særlig mange fra Finnmark der ble det rapportert om sterke angrep. Men også i fjellbjørkeskogen i Sør-Norge har det vært en økende mengde angrep i 2016, og her er det trolig fjellbjørkemåleren (Epirrita autumnata) som dominerer.

Tidligere observerte man at fjellbjørkemåleren hadde en angrepssyklus hvert åttende til tiende år, og det var særlig Nord-Norge som opp gjennom årene har vært hardt rammet. Klimaendringer gjør imidlertid at også andre målere kommer lenger nordover, og i noen år nå har også liten høstmåler (Operopthera brumata) gjort store skader i Nord-Norge (Hagen et al. 2007). En tredje art, gul frostmåler (Agriopsis aurantiaria), har også etablert seg i Nord-Norge, foreløpig mest i ytre strøk i Vesterålen og Troms (Jepsen et al. 2011). I 2016 ble det registrert en del målerangrep i Finnmark, de fleste uten at art var angitt. Sikre observasjoner av angrep av liten høstmåler ble gjort i ytre og midtre kyststrøk av Finnmark, hvor det også var størst skader i 2016. Registreringer gjort av skogbruksmyndighetene i Finnmark viser at 2016 er tredje året med mye angrep, og at det er liten høstmåler som er hovedårsaken. Tidligere, med toppår i angrep hvert 8-10 år, kunne bjørka lettere ta seg inn igjen. Når to arter kan gjøre masseangrep med angrepstoppene til forskjellige tider, er det større fare for at bjørka blir angrepet i mange år etter hverandre og lettere dør.

 De fleste rapportene om skader forårsaket av bjørkemålere kom fra Nord-Norge, men også i fjellbjørkeskogen i Sør-Norge har det vært en økende mengde angrep i 2016. Foto: Erik Sørensen, NIBIO.

De fleste rapportene om skader forårsaket av bjørkemålere kom fra Nord-Norge, men også i fjellbjørkeskogen i Sør-Norge har det vært en økende mengde angrep i 2016. Foto: Erik Sørensen, NIBIO.

Brune seljer og andre brune Salix-arter er rapportert fra 20 kommuner. Disse skadene, som hovedsakelig skyldes seljebladbille (Phratora vulgatissima), er registrert i Midt-Norge fra Ålesund til Steinkjer. En annen art som kan opptre med masseangrep på Salix-arter er pilebladbille (Phratora vitellinae). Den er også funnet i Midt-Norge. De fleste registreringene av skader blir gjort etter at billene har forlatt bladene, så en sikker identifikasjon er vanskelig, men vi har også funnet eksemplarer av pilebladbille som er en indikasjon på at begge artene opptrer i disse angrepene.

Snøskader er spredt over hele landet. Det er ikke rapportert om omfattende snøskader for 2016. Stormskader er også spredt over hele landet, og det er heller ikke her meldt om større skader i 2016. Tørkeproblemer forekom særlig i grenseområdet mellom Rogaland og Hordaland, i Aust-Agder og i grenseområdet mellom Nord-Trøndelag og Nordland.

I tillegg ble det registrert flere mindre skader, som for eksempel tyritopp (Endocronartium pini/ Cronartium flaccidum), rognerust (Gymnosporangium cornutum), lokkrust på hegg (Thekopsora areolata), liten granbarkbille (Pityogenes chalcographus), samt oksygenmangel. De fleste hjortedyrskader skyldes beiting, men det forekommer også en del feieskader, og mange forskjellige treslag er rammet.

Det hender ofte at noen skogskader forblir uoppklarte. Det kan være komplekse skadeårsaker som det er vanskelig å finne ut av, eller at den som skal vurdere en skade ikke har tilstrekkelig med lokalkunnskap.

I Pasvik ble det registrert skader på en del furutrær. På store trær var symptomet en grenavdøing, men svært mange av de store grenene hang løst oppe i krona eller hadde ramlet ned på bakken. Enkelte steder kunne det være mange slik grener på bakken like ved hverandre. På yngre trær forekom det skuddavdøing. Skuddene hadde oftest falt på bakken, og det kunne være mange av dem under og ved yngre furutrær. Disse spesielle skadene er vanskelig å vurdere. Tyritopp kan muligens være en forklaring, siden det karakteristiske symptomet ved angrep av tyritoppsoppene med død topp ikke er det eneste symptomet. Angrep kan også skje på sidegrener som kan bli ringet, og større og mindre grensystemer kan dø. Slike grener faller imidlertid sjelden av, i hvert fall ikke mens nålene ennå sitter på. Det kan være flere årsaker til skuddavdøing på yngre trær. Vinterskader/frost er slett ikke uvanlig, men også angrep av furuas knopp- og grentørkesopp (Gremmeniella abietina) kan forårsake slike symptomer. Imidlertid fører ingen av disse årsakene til et massivt nedfall av grener og skudd på bakken.

2016 er tredje år på rad med store angrep av bjørkemålere i finnmark

Datakvalitet

På de faste overvåkingsflatene gjøres skaderegistreringer hvert femte år, så enkelte skader kan være opp til fem år gamle ved registreringen. Dette gjelder da i første rekke abiotiske skader, slik som storm- og snøskader, som kan være overrepresenterte enkelte år.

Kronebedømmelse er en subjektiv vurdering av trærnes kronetilstand basert på individuelle registreringer av blant annet kronetetthet, kronefarge og synlige skader etter ICP Forests’ standardmetoder (UNECE 2016), tilpasset norske forhold (Landsskogtakseringen 2016; Hylen et al. 2007). For å sikre kvaliteten og kontinuiteten i registreringene arrangeres det hvert år nasjonale kalibrerings- og opplæringskurs for feltarbeiderne i regi av Landsskogtakseringen. På europeisk nivå avholdes det kalibreringskurs for representanter fra alle land som deltar i ICP Forests.

Datakvaliteten ansees for å være høy.

Referanser

Hagen, S.B., Jepsen, J.U., Ims, R.A. og Yoccoz, N.G. 2007. Shifting altitudinal distribution of outbreak zones of winter moth Operophtera brumata in sub-arctic birch forest: a response to recent climate warming? Ecography, 30: 299–307.

Hylen, G., Krokene, P., Larsson, J.Y., Solheim, H. og Timmermann, V. 2007. Skader på skog. En håndbok i identifikasjon av skadegjørere. 2. reviderte utgave. Håndbok fra Skog og landskap 07/07: 55 s.

Hietala, A.M., Timmermann, V., Børja, I. og Solheim, H. 2013. The invasive ash dieback pathogen Hymenoscyphus pseudoalbidus exerts maximal infection pressure prior to the onset of host leaf senescence. Fungal Ecology 6: 302-308.

Jepsen, J.U., Kapari, L., Hagen, S.B., Schott, T., Vindstad, O.P.L., Nilssen, A.C. og Ims, R.A. 2011. Rapid northwards expansion of a forest insect pest attributed to spring phenology matching with sub-Arctic birch. Global Change Biology 17: 2071-2083.

Landsskogtakseringen 2016. Landsskogtakseringens feltinstruks 2016. Håndbok fra NIBIO 2016: 141 s + vedlegg.

Schøyen, W.M. 1912. Indberetning fra statsentomolog W. M. Schøyen om skadeinsekter og sygdomme paa skogstrærne i 1910. I: Aarsberetn. Off. Forstanst. Landbr. Frem 1910.

Solheim, H., Børja, I., Nagy, N.E., Timmermann, V. og Hietala, A.M. 2017a. Askeskuddsjuke, årsak og biologi. NIBIO POP 3(2).

Solheim, H. og Hietala, A.M. 2017. Spread of Ash Dieback in Norway. Baltic Forestry 23(1): 144-149.

Solheim, H., Hietala, A.M., Bjørbæk, L.H, og Fjærli, A.F. 2017b. Rotkjuker skyld i det aller meste av råteskader. http://www.skog.no/nyheter/rotkjuker-skyld-i-det-aller-meste-av-rateskader/

Timmermann, V., Andreassen, K., Clarke, N., Solheim, H., og Aas, W. 2015 Skogens helsetilstand i Norge. Resultater fra skogskadeovervåkingen i 2014. NIBIO Rapport 1(15): 56 s.

Timmermann, V.; Andreassen, K.; Clarke, N.; Flø, D.; Magnusson, C.; Nordbakken, J.F.; Røsberg, I.; Solheim, H.; Thunes, K.; Wollebæk, G.; Økland, B. og Aas, W. 2017a. Skogens helsetilstand i Norge. Resultater fra skogskadeovervåkingen i 2016 https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2454655

Timmermann, V., Nagy, N.E., Hietala, A.M., Børja, I. og Solheim, H. 2017b. Progression of Ash Dieback in Norway Related to Tree Age, Disease History and Regional Aspects. Baltic Forestry 23(1): 150-158.

UNECE (United Nations Economic Commission for Europe) ICP Forests Programme Co-ordinating Centre (ed.) 2016. Manual on methods and criteria for harmonized sampling, assessment, monitoring and analysis of the effects of air pollution on forests. Thünen Institute of Forest Ecosystems, Eberswalde. ISBN: 978-3-86576-162-0. Revised 2016. http://icp-forests.net/page/icp-forests-manual

Økland, B. & Wollebæk, G. 2017. Granbarkbillen. Registrering av bestandsstørrelsene i 2017. NIBIO Rapport 3(147): 27 pp. ISBN 978-82-17- 01983-1 https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2469410/NIBIO_RAPPORT_2017_3_147.pdf?sequence=2&isAllowed=y