I Norge regnes ofte treslagsskifte, det vil si tilplanting av tidligere furuskog og lauvskog som skogreising. Skogreisingsmark i Gulen, Hordaland. Foto: John Yngvar Larsson, NIBIO

 

Skogreising

I Norge omtales skogreising som arealer i kyststrøk som tilplantes med et treslag som normalt gir høyere produksjon på lokaliteten enn det opprinnelige, eller som skogplanting der det tidligere ikke har vært skog. Skogreisingsaktiviteten startet på 1950-tallet, og hadde sitt høydepunkt på 1960-og 1970-tallet, med over 14 000 hektar tilplantet areal årlig. Fram mot 2000-tallet sank skogreisingen betraktelig, og utgjør i dag bare noen få hundre hektar per år. De siste årene har det imidlertid vært en svak økning i skogreisingsaktiviteten.

Stein M. Tomter, NIBIO (Oppdatert 23. mai 2018)

Bakgrunn

Skogreising er ikke et entydig begrep. FNs landbruksorganisasjon (FAO) definerer «afforestation» som etablering av skog, ved planting eller såing, på arealer som tidligere ikke var klassifisert som skog. I Norge regnes ofte «treslagsskifte», det vil si tilplanting av tidligere furuskog eller lauvskog med et mer produktivt treslag, inn under begrepet skogreising. I tillegg kommer planting eller såing på snaumarksarealer, slik som innmark, krattbevokste arealer, lyngheier og torvmark, det vil si arealer som ligger utenfor egentlig skog. Begrepet skogreising blir ofte avgrenset til å gjelde planting på arealer i kyststrøk, i det som kalles «skogreisingsstrøk». 

Furuskogene på Vestlandet ble på 1600-tallet sterkt redusert som følge av trelasteksporten til Skottland, England og Holland. En sterk befolkningsvekst, hard beitebruk, intensiv hogstføring og generelt lite kunnskap om skogskjøtsel og skogens verdi, førte til enda større skogressursmangel i kyst-og fjordstrøk mot slutten av 1800-tallet. 

Generelt skal norske treslag benyttes for skogreising. Der det er problemer med å etablere foryngelse med tilfredsstillende produksjon kan utenlandske treslag benyttes. Bildet viser vanlig gran til høyre og sitkagran
ved siden av hverandre i plantefelt. Hadsel, Nordland. Foto: Arne Steffenrem, NIBIO/Skogfrøverket

Etter hvert som det ble gjort forsøk med planting av skog, påpekte datidas forstmenn muligheten av å lykkes med skogkultur og planting langs kysten. Etableringen av Det norske Skogselskap i 1898, og Vestlandets forstlige forsøksstasjon i 1916, bidro til å fremme interessen og kunnskapen om skogplanting og skogreising. Etter flere år med planer og utredninger kom skogreising for første gang som særskilt post på statsbudsjettet fra 1949-50. Samtidig ble det lagt fram en femårsplan for skogreising, først i kyststrøkene og året etter for Nord-Norge. Skogkommisjonen av 1951 utarbeidet en plan som omfattet et framtidig skogreisingsareal på 490 000 hektar. 

I forbindelse med Norsk PEFC Skogstandard er det fastsatt visse krav og regler i forhold til skogreising og treslagsskifte. Generelt skal norske treslag benyttes. Der det er problemer med å etablere foryngelse med tilfredsstillende produksjon, og i mindre omfang for produksjon av spesialkvaliteter, kan utenlandske treslag benyttes. Blant annet skal skogreising og treslagsskifte ikke skje på visse vegetasjonstyper, slik som på åpen røsslynghei, samt i kantsonen mot vassdrag.

Status

Etter bortfallet av tilskudd til nyplanting i 2003, falt det årlige skogreisingsarealet, inklusiv treslagsskifte, til under 200 hektar. I de foregående årene hadde nivået ligget på omkring det tidobbelte. Dette tallet omfattet fylkene på Vestlandet fra Vest-Agder til Møre og Romsdal, samt Nord-Norge. I 2006 ble muligheten til å benytte statlige tilskudd til skogreising gjeninnført, Arealet har i de etterfølgende årene økt noe, slik at gjennomsnittet for perioden 2010–2017 ligger på cirka 430 hektar. 

I Landbruksdirektoratets nyere statistikk er skogreising definert som etablering av ny skog på arealer som tidligere ikke var betraktet som skog, det vil si uten såkalt treslagsskifte i eksisterende skog. For perioden 2010–2017 utgjorde dette i gjennomsnitt, for fylkene på Vestlandet og i Nord-Norge, vel 50 hektar, og for hele landet snaut 170 hektar. Dette inkluderer en betydelig andel til juletre- og pyntegrøntproduksjon.

Utvikling og forklaring

Det akkumulerte skogreisingsarealet utgjør nær 390 000 hektar eller 4,5 prosent av det produktive skogarealet. Rundt 60 prosent av skogreisingsarealet ligger i skogreisingsstrøk på Vestlandet, mens de øvrige 40 prosent ligger i Nord-Norge.

FIGUR 1: ÅRLIG SKOGREISINGSAREAL

Årlig skogreisingsareal i hektar, inkludert arealer med treslagsskifte, Vestafjells, i Nord-Norge og totalt i skogreisingsstrøkene. Kilder: Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet.

Det er beregnet at cirka 80 000 hektar er plantet til med utenlandske treslag (Øyen 2013). Av dette utgjør sitkagran (Picea sitchensis) cirka 50 000 hektar. Vel 80 prosent av arealet med utenlandske treslag befinner seg i de aktuelle skogreisingsfylkene på Vestlandet og i Nord-Norge. Resten av skogreisingen er hovedsakelig planting av vanlig gran (Picea abies).

Planteaktiviteten var særlig høy på 1960-og 1970-tallet, for deretter å falle framover mot 2000-tallet (Figur 1). Det var flere årsaker til reduksjonen i skogreisingen, blant annet at de beste arealene allerede var tilplantet, mangel på arbeidskraft, og etter hvert en økende lokal skepsis begrunnet i miljømessige forhold. I tillegg ble offentlige tilskudd til skogreising gradvis redusert mot midten av 1990-tallet.

I de senere årene er det igjen blitt offentlig debatt omkring skogreising. I Klimameldingen fra 2011–2012 signaliserte den daværende regjeringen at den ville øke skogens karbonlager både ved å øke det produktive skogarealet og ved gjennomføring av skogtiltak på eksisterende skogarealer (Meld. St. 21 2012). Senere utredet Miljødirektoratet (2013) tiltak for økt planting av skog på nye arealer. I perioden 2015-2018 gjennomføres det pilotprosjekter med nyplanting av skog som klimatiltak i fylkene Nordland, Rogaland og Nord-Trøndelag. Etter pilotfasen skal det etter planen etableres en permanent nasjonal ordning. 

Datakvalitet

Statistikk over skogplanting bygger på forutsetninger om antall utsatte planter og plantetetthet. Når det gjelder skogreising og treslagsskifte, er det viktig å kunne skille dem fra for eksempel granplanting på arealer tidligere dominert av gran. Usikkerhet i forutsetningene gjør at de oppgitte tallene neppe er helt korrekte for det enkelte år, samtidig som de etter all sannsynlighet gir et godt bilde av hovedtrekkene i utviklingen. Datakvaliteten anses å være middels.

Referanser

Meld. St. 21(2011-2012) 2012. Norsk klimapolitikk. Miljøverndepartementet.

Miljødirektoratet 2013. Planting av skog på nye arealer som klimatiltak. Egnede arealer og miljøkriterier. Rapport M26–2013.

Øyen, B-H 2013. Use of exotic tree species in afforestation in Norway – role, benefit and challenges. Presentasjon ved Nordisk skogshistorisk konferanse, Reykjavik, Island 11.–14. september 2013. http://www.skogur.is/media/nordisk-skogshistorisk-konferanse/NSH-Reykjavik-Norway.pdf (11.04.2014).