Fotturer er den vanligste aktiviteten knytta til skog. Naustdal, Sogn og Fjordane. Foto: Lars Sandved Dalen, NIBIO

Sosiale verdier
i skog

I perioden 1970-2017 økte andelen av befolkningen som gikk fotturer i skog, mens det har vært en nedgang i andelen bærplukkere. Økende bevissthet rundt folkehelse, livskvalitet og alternativ næringsutvikling har gitt politiske målsettinger og visjoner for styrket satsing på friluftsliv og turisme i skogsektoren. Det er likevel få konkrete eksempler på en slik utvikling, og eventuelle endringer over tid er vanskelige å dokumentere.

Vegard Gundersen og Odd Inge Vistad, Norsk institutt for naturforskning (Oppdatert 13. juni 2018)

Bakgrunn

Sosiale verdier i skog er å forstå som bruk, opphold og opplevelse av skog med de personlige, sosiale og samfunnsmessige goder som disse gir. De vanligste sosiale verdiene gjelder bruk av skog og natur i fritiden i form av friluftsliv. Sosiale verdier i skog inkluderer også tjenester med et inntektspotensial, slik som turisme, jakt og fiske. Det er dessuten vanlig å inkludere kulturelle og åndelige verdier (FOREST EUROPE 2015). Skogene, spesielt i nærheten av der folk bor, har stor betydning for mange kulturelle økosystemtjenester, som rekreasjon og aktiviteter - som igjen har betydning for fysisk og mental helse (CICES 2017). Også tjenester som barns læring og kognitive utvikling er viktig, i tillegg til estetiske verdier, stedsidentitet og kulturarv, inspirasjon og åndelige verdier. Disse eksempler på kulturelle tjenester er det som gjør det attraktivt å leve på stedet.

Den første offisielle strategien for friluftsliv i Norge ble utarbeidet allerede i 1972 (St.meld. nr 71 1973). En rekke dokumenter og strategier som omhandler friluftsliv og bruk av skog i fritiden, er blitt initiert av Miljøverndepartementet og Miljødirektoratet, basert på blant annet friluftsloven, plan-og bygningsloven, markaloven, stortingsmeldingene om friluftsliv (siste; 18: 2015-16) og bymiljø (23: 2002), samt en rekke håndbøker om byplanlegging og friluftsliv (Thorén og Nyhuus 1994; Direktoratet for naturforvaltning 2003a; DN 2003b og Miljødirektoratet (2013). En viktig motivasjon for disse prosessene har vært å ivareta den norske friluftslivstradisjonen, samt å øke befolkningens bevissthet rundt livskvalitet og helse. Til tross for at skog er en viktig arealkategori for friluftsliv, spesielt rundt byer og tettsteder (Gundersen et al. 2006), er det ingen av de nevnte dokumentene som kun omhandler skog.

Aktiviteter som riding, terrengsykling, skøyteturer, hundekjøring og bading foregår tildels i skog, men det er ikke mulig å spesifisere hvor mye av denne aktiviteten som faktisk foregår i skog. Foto: Svein Skøien, NIBIO

Offisielle politiske dokumenter som omhandler skog direkte, slik som Skogbruksloven og stortingsmeldingene «Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren» (17: 1999) og «Landbruks-og matpolitikken. Velkommen til bords» (9: 2012), omtaler friluftsliv – sistnevnte har sågar et eget kapittel om «Tilrettelegging for friluftsliv og helse». I Statistisk sentralbyrås (SSB) skogstatistikk fra 2008, 2011 og 2014 er imidlertid friluftsliv ikke nevnt. Frivillige sertifiseringsordninger, slik som Norsk PEFC (2015) skogstandard, har krav og regler knyttet til friluftsliv og landskapsopplevelse. Det føres imidlertid ikke statistikk over hvordan disse standardene overholdes i praktisk skogbruk, ei heller hvordan standardene utvikler seg over tid.

Status

Det er lite data om sosiale verdier i skog. De er ofte presentert som anbefalinger og/eller kvalitative beskrivelser i offisielle dokumenter, og ikke i form av entydige, klart definerte og kvantifiserbare standarder og indikatorer som for eksempel kan følges gjennom et overvåkingsprogram.

Også på europeisk nivå er det mangel på kvantitative nasjonale data over tilgang til rekreasjonsarealer i skog, bruksintensitet og miljøkvaliteten til arealene (European Forest Institute 2013). FOREST EUROPE’s (2015) liste over anbefalte sosiale indikatorer i skogforvaltningen er dessuten relativt kort og til dels vanskelig å omsette til presis kartlegging av tilstanden i mange land. 

SSB har statistikk om både turisme og friluftsliv, inkludert aktiviteter, sport, deltagelse, planer for friluftsliv, samt barrierer for bruk og tilgang til arealer. SSBs levekårsundersøkelse gjennomføres hvert 3. år og skal fra 2011 vise trenddata på en rekke parametere som også lar seg spesifisere til skog. Dette er for 2014 gjengitt i Vaage (2015).

FIGUR 1: PERSONER MELLOM 16 OG 74 ÅR SOM HAR DELTATT I AKTIVITETER KNYTTET TIL SKOG

Andel personer (prosent) mellom 16 og 74 år som har deltatt i aktiviteter knyttet til skog i perioden 1970-2017 (gjennomsnitt for 5-årsperioder). Deltakelse betyr minst én tur i løpet av de siste 12 måneder. Kilde: SSB.

I arbeidet med å utvikle standardiserte indikatorer har Engelien og Schøning (2001) utviklet to hovedindikatorer for å måle tilgang til arealer som kan ha potensial for friluftsliv for barnehager, skoler og bosted. Disse er: Andel av bosteder, skoler og barnehager som har sikker tilgang til lekeplasser eller naturområder på minimum 5 dekar innen en radius på 200 meter, og andel av bosteder, skoler og barnehager som har tilgang til vegetasjonsdekte områder på minimum 200 dekar innen en radius på 500 meter. Til tross for flere undersøkelser der denne indikatoren er benyttet (Engelien et al. 2005), og videre utvikling av metoden (Engelien 2012), kan heller ikke denne indikatoren relateres direkte til skog. Den sier heller ikke noe om hvilken verdi disse vegetasjonskledde områdene har for ulike typer friluftsliv.

Nettstedet «Miljøstatus i Norge» (miljostatus.no) lister opp målsettinger og indikatorer relatert til friluftsliv og bruk av natur. Det er mange tema som er relevante for sosiale verdier i skog, blant annet er det foreslått indikatorer for planer og deltagelse i friluftsliv, for allemannsretten og tilgang til arealer. Datagrunnlaget for disse indikatorene er delvis basert på levekårsundersøkelsene, men ingen av disse temaene er direkte relatert til skog.

Andre indikatorer med relevans for sosiale verdier i skog kan forankres i Naturmangfoldsloven og utviklingen av ulike kategorier verneområder, slik som naturreservater, nasjonalparker og landskapsvernområder, eller utvikling av statlig sikrede friluftsarealer. Det er likevel vanskelig å bruke denne type parametere, fordi det er lite kunnskap om hvilken effekt arealendringer har på bruken (Skår et al. 2012).

Utvikling og forklaring

Det finnes trenddata om deltagelse i friluftsliv som er egnet til å beskrive utviklingen av friluftsliv knyttet til skog. SSBs levekårsundersøkelser er de viktigste og mest langsiktige undersøkelsene som omhandler friluftsliv i Norge, og inkluderer blant annet parametere på friluftslivsaktiviteter, slik som deltagelse og hovedtrender helt tilbake til 1970-tallet. Til sammen 17 landsrepresentative undersøkelser i tidsrommet 1970–2017, har kartlagt befolkningens deltagelse i friluftslivsaktiviteter. Hver enkelt undersøkelse er en landsomfattende tverrsnittsundersøkelse hvor datamaterialet er samlet inn på ett tidspunkt. Denne tidsserien er nærmest unik i en internasjonal sammenheng, og det er trolig bare USA som kan vise til lignende antall undersøkelser (Cordell 2004). Slike tidsserier gir oss mulighet til å kartlegge hvordan deltagelsen i friluftsliv har endret seg siden 1970, både når det gjelder oppslutning til de ulike aktivitetene og aktivitetsnivået til ulike grupper av befolkningen. Undersøkelsene i perioden 1970–1997 har imidlertid noe forskjellig metodikk og kan derfor ikke sammenlignes direkte med undersøkelser utført før eller etterpå (Odden 2008). I 1996 ble det foreslått en standardisering av de landsomfattende studiene (Vorkinn et al. 1996), og dette var foranledningen til at spørsmålene, fra og med 1997, ble innarbeidet i Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser. Disse har et intervall på tre år og er blitt gjennomført i 1997, 2001, 2004, 2007, 2011, 2014 og 2017. Siden 1997 har noen av spørsmålene endret seg, noen friluftsaktiviteter er tatt bort og noen har endret spørsmålsstilling.

Bær-og soppturer har i perioden 1970–2007 hatt en nedgang på over 10 prosent. Foto: Lars Sandved Dalen, NIBIO

Levekårsundersøkelsen tolker naturtypen skog ulikt, og det er bare et fåtall variabler som er direkte relatert til skog. Figur 1 viser en oversikt over de trendvariablene fra SSBs Levekårsundersøkelse som er helt eller delvis relatert til naturtypen skog.

I perioden 1970–2017 øker andelen av befolkningen som har gått fotturer i skog. Den samme trenden støttes av andre undersøkelser om fotturer i skogen og i fjellet. Etter 1996 skiller undersøkelsen på turer over eller under tre timer, om turen foregår til fots eller på ski, samt om det er overnattingstur eller bare en kort spasertur. Figuren viser også andelen som har gjennomført lengre fotturer i skog.

Det var en signifikant nedgang i skiturer i perioden 1970–2007, både for skiturer i skog og for skiturer i skogen og i fjellet (Figur 1). De siste årene var det først en markert økning i skiturer, fra 30 prosent deltagelse i 2007 til 42 prosent deltagelse i 2011, mens trenden i 2014 og 2017 har vært nedadgående, ned mot 2007-nivå. 

For noen tema er imidlertid ikke tallene fra etter 2011 direkte sammenlignbare med tallene fra de foregående årene. Dette kommer av at innsamlingsmetoden ble endret, fra postalt i 2007 til telefonintervju i 2011 (Vrålstad et al. 2011). 

Bær-og soppturer er en aktivitet som i stor grad kan relateres til skog, og for denne høstingsaktiviteten er det en nedgang på om lag 15 prosent i perioden. Separat for bærturer og soppturer er det en sterk nedgang i bærturer, mens soppturer ligger ganske stabilt på 13 prosent. Når det gjelder fisketurer i ferskvann, har dette ligget ganske stabilt i perioden 1997-2014. For aktiviteten jakt, som både kan foregå i skogen og på fjellet, skilles det kun mellom småviltjakt og storviltjakt, noe som gjør det vanskelig å relatere materialet spesifikt til skog. Dette gjelder for eksempel reinsdyrjakt og rypejakt. 

Sykkelturer er kun spesifisert til natur, og mye er i skog, men vi vet ikke eksakt hvor mye. En rekke andre aktiviteter foregår også til dels i skog, slik som terrengsykling, riding, skøyteturer, hundekjøring og bading, men det er ikke mulig å spesifisere hvor mye.

Utviklingen innen friluftslivet går i retning av alminneliggjøring og utligning av forskjeller: Kvinner er tilnærmet like aktive som menn, eldre er mer aktive enn tidligere, og det er små forskjeller i friluftslivsutøvelse mellom byfolk og bygdeboere (Odden 2008). Til tross for at ulikheter i utøvelse mellom sosiale og økonomiske grupper har minsket noe, er høyt utdannede personer mer aktive enn de med lavere utdannelse. En annen tendens er at de unge, og da særlig tenåringer, er blitt mindre aktive i tradisjonelle friluftslivsaktiviteter, slik som skitur, fottur og bær- og soppturer, men mer aktive innen særlig såkalt moderne friluftsliv, slik som alpint, terrengsykling, kano/kajakk, frikjøring på ski, vannbaserte brettaktiviteter og fjellklatring. Økningen i disse aktivitetene kompenserer imidlertid ikke for den generelle nedgangen i friluftslivsaktiviteter blant de unge (Dervo et al. 2014; Odden 2008).

Det er altså begrenset med materiale som viser historisk utvikling av indikatorer relevante for sosiale verdier i skog. Til tross for at mye var «på gang» når det gjaldt målinger av bruk av skog til friluftsliv, spesielt i verneområder, er det begrenset med indikatorer eller overvåkingsprogram som viser trender i friluftsliv og turisme i skog i Nord-Europa og Europa (European Forest Institute 2013; Sievänen et al. 2013). En mulig forklaring på dette er at det har vært lagt lite vekt på forskning og teknologi, og liten vilje til å utvikle gode indikatorer på sosiale verdier i skog lokalt, nasjonalt og internasjonalt (European Forest Institute 2013).

Datakvalitet

Kvantitative spørreundersøkelser, slik som levekårsundersøkelsene, er forbundet med en del feilkilder som statistisk usikkerhet, utvalgsmetoder, utvalgsstørrelse og frafall. Når det gjelder intervjumetoder er det feilkilder knyttet til innledningsspørsmål, hyppighetsintervaller og spørsmålsformuleringer. Det er også en tendens til overrapportering av egen deltakelse i positive aktiviteter som friluftsliv. Skifte av metode fra postalt ved levekårsundersøkelsen i 2007 til telefonintervju i 2011 har gjort det vanskelig å sammenligne en rekke tema. 

En utfordring er at friluftslivsbruk på «skogsnivå» bare sporadisk blir dokumentert, og da oftest i enkelte verneområder og bymarker. 

Datakvalitet levekårsundersøkelsen: Høy
Nåtidstilstand:Lav/middels
Tidsserier: Middels/lav.

Det var en markert økning i skiturer fra 2007 til 2011, men den senere trenden har vært nedadgående. Foto: Lars Sandved Dalen, NIBIO

Referanser

CICES. 2017. Towards a common classification of ecosystem services. European Environmental Agency (13.06.2018).

Cordell, H.K. 2004. Outdoor Recreation for 21st Century America. A Report to the Nation: The National Survey on Recreation and the Environment. Venture Publishing, Inc, Pennsylvania.

Dervo, B.K. (red.), Skår, M., Köhler, B., Øian, H., Vistad, O.I., Andersen, O. og Gundersen, V. 2014. Friluftsliv i Norge anno 2014 – status og utfordringer. - NINA Rapport 1073.

Direktoratet for Naturforvaltning 2003a. Grønn by …arealplanlegging og grønnstruktur. Håndbok 23–2003.

Direktoratet for naturforvaltning 2003b. Marka. Planlegging av by- og tettstedsnære naturområder. Håndbok 24–2003.

Engelien, E. og Schøning, P. 2001. Friluftsliv og tilgjengelighet – metode for beregning av nøkkeltall. SSB Rapporter 2001/41, Statistisk sentralbyrå.

Engelien, E., Steinnes, M. og Bloch, V.V.H. 2005. Tilgang til friluftsområder. Metode og resultater 2004. Notater 2005/15. Statistisk Sentralbyrå.

Engelien, E. 2012. Tilgang til rekreasjonsareal og nærturterreng. Dokumentasjon av metode. Notater 20/2012. Statistisk Sentralbyrå.

European Forest Institute. 2013. Implementing Criteria and Indicators for Sustainable Forest Management in Europe.

FOREST EUROPE 2015. State of Europe’s Forests 2015.

Gundersen, V., Frivold, L. H., Myking, T. og Øyen, B.-H. 2006. Management of urban recreational woodlands: The case of Norway. Urban Forestry & Urban Greening 5(2):73-82.

Miljødirektoratet 2014. Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. Veileder M98-2013.

PEFC Norge 2015. Norsk PEFC Skogstandard. (13.06.2018).

Odden, A. 2008. Hva skjer med norsk friluftsliv? En studie av utviklingstrekk i norsk friluftsliv 1970–2004. Doktoravhandling, NTNU.

Sievänen, T., Edwards, D., Fredman, P., Jensen, F.S. og Vistad, O.I. (Red) 2013. Social Indicators in the Forest Sector in Northern Europe. A Review focusing on Nature-based Recreation and Tourism. TemaNord 584, Nordisk Ministerråd.

Skår, M., Gundersen, V. og Figari, H. 2012. Friluftslivets plass i naturmangfoldloven. Tidsskriftet UTMARK 1/12. utmark.org

Thorén, A-K. H og Nyhuus, S. 1994. Planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder – DN-håndbok 6. Direktoratet for Naturforvaltning.

Vorkinn, M., Kaltenborn, B.P., Kleiven, J., Riese, H., Vistad, O.I., Vittersø, J. og Aas, Ø. 1996. Hvem, hva, hvor, hvorfor og hvordan? Forslag til standardisering av de landsomfattende undersøkelsene om friluftsliv. ØF-rapport nr. 18. Østlandsforskning.

Vrålstad, S., Wiggen, K.S. og Thorsen L.R. 2011. Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2011. Tema: Friluftsliv, organisasjonsaktivitet, politisk deltakelse og sosialt nettverk. Notater 34/2012, Statistisk sentralbyrå.

Vaage, O.F. 2009. Mosjon, friluftsliv og kulturaktiviteter. Resultater fra Levekårsundersøkelsene fra 1997 til 2007. Rapporter 2009/15. Statistisk sentralbyrå.

Vaage, O.F. 2015. Fritidsaktiviteter 1997-2014. Barn og voksnes idrettsaktiviteter, friluftsliv og kulturaktiviteter. Resultater fra Levekårsundersøkelsene. Statistisk sentralbyrå rapporter 2015/25.