Skogens klimagassregnskap

Skog er en viktig del av den globale karbonsyklusen, både som karbonlager og gjennom opptak av CO2 fra atmosfæren. Norge rapporterer årlig utslipp og opptak av klimagasser til FNs klimakonvensjon og til EU. Skog blir rapportert under arealbrukssektoren (Land Use, Land-Use Change and Forestry; LULUCF). Arealbrukssektoren inkluderer utslipp og opptak ikke bare i skog, men også alle andre arealer (utbygd areal, dyrka mark, beite, vann og myr, og annen utmark). I perioden 2019-2023 var netto-opptaket i skog i gjennomsnitt 16,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år. Til sammenlikning var utslippene av klimagasser i Norge i de øvrige sektorene på 49,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2022. Netto opptak i skog tilsvarte dermed 33 % av klimagassutslippene i de øvrige sektorene (utenom arealbrukssektoren).

Bakgrunn

Både utviklingen i skogareal og stående volum er viktig for skogens rolle i klimasammenheng. Skogen er både et stort lager av karbon og et sluk som tar opp karbondioksid (CO2) fra atmosfæren.

I klimagassregnskapet som Norge rapporterer til FNs klimakonvensjon beregnes både hvor mye karbon som er lagret i trærne (Figur 1) og årlig utslipp og opptak av klimagasser fra alle karbonlagre (Figur 2). Skog er en betydelig faktor i det norske klimagassregnskapet og en av seks arealbrukskategorier i arealbrukssektoren. Foruten skog, rapporteres utslipp og opptak fra utbygd areal, dyrka mark, beite, vann og myr, og annen utmark.

I hele rapporteringsperioden fra 1990 og fram til 2023, har det vært en økning i karbonlageret i trær i norske skoger hvert år (Figur 1). I skogen er det både opptak og utslipp av CO2. Når opptaket er høyere enn utslippet, sier vi at det er netto opptak. Og så lenge det er netto opptak, vil også karbonlageret øke. Årlig netto opptak økte fram til 2009, men har de siste årene hatt en avtakende trend (Figur 2).

Status

I 2019-2023 var skogens netto-opptak av klimagasser 16,0 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Uten utslipp av metan og lystgass er netto-opptaket på 16,2 millioner tonn CO2. Kilder til utslipp av CO2 er blant annet hogst og naturlig mortalitet, og drenert organisk skogsjord.

Samlet utslipp fra drenert organisk skogsjord inklusive lystgass og metan utgjorde 1,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2023, hvorav 1,2 millioner tonn var CO2. Dette utslippet beregnes basert på arealet, og har vært ganske stabilt ettersom det siden 2007 har vært forbudt å drenere nye myrer til skogproduksjon.

Levende biomasse sto i 2023 for 61 % av netto opptaket i skog, mens mineraljord, strø og død ved utgjorde 47 % (Sammenlagt blir dette over 100 % fordi det også er utslipp fra organisk jord). Men dette forholdet er i endring. Opptaket i levende biomasse har gått ned siden om lag 2010. Dette skyldes både redusert vekst, økt hogst og mer tredød, hvor hogst er den største komponenten (Figur 3).

I tillegg har skogarealet blitt redusert over tid. I 1990 var 37,7 % av Norge skog, i 2023 var dette redusert til 37,48 %. Dette betyr 720 km2 mindre skog nå enn i 1990. Det har altså kommet mindre nye skogarealer til, enn det som har blitt borte på grunn av avskoging til utbygging og jordbruksformål. Samtidig så har arealene som har kommet til siden 1990 generelt lavere bonitet, og dermed lavere potensial for å ta opp CO2, enn arealene som har forsvunnet. I sum har det vært en reduksjon på om lag 1000 km2 produktiv skog de siste 30 årene.

I 2020 utgjorde karbonlageret i levende biomasse, og for alle arealtyper, 490 millioner tonn karbon. Det aller meste av dette, 94 %, var i lavlandet, typisk under 800 moh., resten i fjellet og i Finnmark (Tabell 1). Karbonlageret i levende biomasse på annet tresatt areal er marginalt, det tilsvarer under 1 % av karbonlageret i skog (Tabell 2 og Tabell 3).

Utvikling og forklaring

Helt siden 1920-tallet har avvirkningen av norsk skog vært lavere enn tilveksten, noe som har bidratt til en gradvis økning i karbonlageret i skog (Figur 3). Les mer i avsnitt 2.3 Tilvekst og skogavvirkning.

I begynnelsen av perioden som dekkes av det nasjonale klimagassregnskapet, det vil si fra 1990, hadde vi også en økning i årlig netto CO2-opptak. Men etter 2010 har det årlige opptaket avtatt (Figur 2). Nedgangen observert fra 2010 skyldes en økning i utslipp fra hogst og tredød, kombinert med lavere tilvekst og dermed opptak i de trærne som står igjen. Denne utviklingen skyldes en kombinasjon av ulike faktorer, blant annet økende andel eldre skog som ikke lenger er i sin mest produktive fase og værforhold som har medført lavere vekst og økt tredød.

Økningen i skogens karbonlager (Figur 1) er blant annet et resultat av en aktiv skogforvaltningspolitikk, som har gitt en økning i tilveksten. Kombinasjonen av en politikk som tok sikte på å bygge landet etter andre verdenskrig, og økt etterspørsel etter tømmer, førte til en stor innsats for å investere i skogplanting. Dette foregikk i form av omfattende skogreising og treslagsskifte på Vestlandet og i Nord-Norge – noe som økte det produktive skogarealet – og som planting etter avvirkning på eksisterende skogsmark i resten av landet. I perioden 1967-1989 økte det produktive skogarealet i Norge med over 1,1 millioner hektar (Statistisk sentralbyrå 1969, 1992). Påskogingen avtok, mens avskogingen har økt siden 1990.

Mellom 1955 og 1992 ble det plantet mer enn 60 millioner trær hvert år. På det meste på 1960-tallet, ble det plantet over 100 millioner planter årlig. Disse trærne er nå er inne i sin mest produktive alder, og bidrar til økningen i levende biomasse, og dermed til et økende karbonlager. Fra 1990 sank de årlige plantetallene betydelig, og på begynnelsen av 2000-tallet ble det plantet om lag 20 millioner trær hvert år. De senere årene har plantetallene økt, og i 2023 lå antall solgte planter på 47,5 millioner planter (Statistisk sentralbyrå 2024). De relativt sett lave plantetallene på 1990- og 2000-tallet kan gi mindre oppbygging av biomasse i årene framover, og være en del av årsaken til nedgangen i årlig netto CO2-opptak.

Datakvalitet

Datagrunnlaget stammer fra Landsskogtakseringen ved NIBIO. Landsskogtakseringen er en utvalgsundersøkelse i felt, og usikkerhet i resultatene skyldes i første rekke utvalgsfeilen. Middelfeilen (95 prosent konfidensintervall) for skogareal er estimert til 1,8 prosent, og for endringer i årlig karbonlager i levende biomasse, henholdsvis 3,2 og 11,1 prosent, for økning og tap. Dette gir en samlet usikkerhet på om lag 10 prosent for netto endring. Usikkerhetsestimatene omfatter kun utvalgsfeil, ettersom usikkerheten som følge av biomassemodellene for enkelttrær (Marklund 1988; Petterson og Ståhl 2006; Smith et al. 2016; Smith et al. 2014) er ubetydelig i forhold til utvalgsfeilen (Breidenbach et al. 2014). Utvalgsfeilen overestimerer den sanne usikkerheten med noen prosent siden det antas et tilfeldig utvalg mens utvalget faktisk er systematisk (Magnussen et al. 2020). Det er altså et konservativt estimat, hvor feilen overestimeres heller enn underestimeres.