Kulturminner
i skog

Kulturminner er alle slags spor etter menneskelig aktivitet gjennom tidene. Det omfatter blant annet dyrkingsspor, fangstgroper, forhistoriske graver, veger og vegfar, spor etter jernutvinning, kullproduksjon og tjærebrenning, spor etter nyere tids skogbruk, samt tro, tradisjon og stedsnavn. Kun en brøkdel av kulturminnene i skog er kjent og registrert. Nyere metoder, slik som flybåren laserskanning, bidrar til å effektivisere registreringene av kulturminner i skog. Dette gir et bedre grunnlag for forvaltningen av en viktig verdi og en reduksjon i desimeringen av, og skader på kulturminner som følge av skogbruksaktivitet.

Bakgrunn

I skogen finner vi mange kulturminner av ulik type som avspeiler en svært omfangsrik bruk av skogressurser og skogareal. Disse kulturminnespor vitner om en lokal bruk og tilstedeværelse med meget lang tradisjon og sporene har verdi både for enkeltpersoner samt for lokal- og storsamfunnet.  Kulturminner i skog manifesterer seg i skoglandskapet i form av spesielle enkeltminner eller lokaliteter som i økende grad påvises og registreres. Deres vern og forvaltning er hjemlet i skogbruksloven og kulturminneloven.

Kulturminner er alle spor etter menneskelig aktivitet gjennom tidene. Sporene er mer eller mindre synlige i dagens landskap, mens noen kulturminner, slik som tro, tradisjoner og kunnskap om historiske hendelser knyttet til konkrete lokaliteter, kanskje ikke er representert ved fysiske spor i det hele tatt. Mer håndfaste kulturminner er de som ligger som jordfaste, fysiske spor i landskapet, i form av for eksempel bygninger, tufter, gravminner, vegfar, kullmiler, tjæreproduksjonsanlegg, jernvinneanlegg og ulike dyrkingsspor samt løse gjenstander.

Kulturminneforvaltningen er en del av miljøforvaltningen og sorterer under Klima- og miljødepartementet med Riksantikvaren som direktorat. Kulturminner regnes dermed som en egen miljøverdi på linje med biologisk mangfold, men en verdi som reguleres gjennom kulturminneloven.

Alle kulturminner fra før reformasjonen i 1537 er automatisk fredet, uavhengig av om de er kjent eller ikke. Automatisk fredet er også samiske kulturminner fra år 1917 eller eldre enn det, og stående byggverk fra perioden 1537–1649. I tillegg gjelder særlige bestemmelser for skipsfunn og løse kulturminner, herunder mynter. Kulturminner fra nyere tid og kulturmiljøer kan fredes ved særskilt vedtak. Noen kulturminner ligger skjult under torven og er ikke synlige over bakken i det hele tatt, men kan likevel være vernet etter loven.

Aktiviteter i skog, både de som har tilknytning til skogbruk og andre tiltak, kan forårsake tap av eller skade på kulturminner. Hvordan slike skogaktiviteter påvirker kulturminner bør derfor ses i sammenheng med bærekraftbegrepet. I henhold til sertifiseringen av skog etter Norsk PEFC Skogstandard regnes kulturminner og kulturmiljøer som en av flere «Særskilte miljøverdier». En slik sertifiseringsordning er i utgangspunktet positiv, men den er utformet slik at det er hensynet til kjente kulturminner som skal ivaretas. Når vi vet at oversikten over kulturminner i skog er svært mangelfull gjør det sertifiseringen problematisk. Det er derfor viktig å få registrert flest mulig kulturminner og få dem lagt inn i den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden. Det bidrar til å sikre at skogbruket i høyere grad vil være i stand til å etterleve forpliktelsene som følger av miljøsertifiseringen.

Det er imidlertid viktig også å være klar over at mange av kulturminnene i Askeladden ble registrert og kartfestet for lenge siden i en tid hvor GPS ikke var et tilgjengelig verktøy. Registreringer gjort før tidlig 2000-tall kan derfor ha en unøyaktig kartfesting og det er viktig å være oppmerksom på dette når man bruker disse kartdata. Hvis man er i tvil om kvaliteten på dataene man bruker, bør man ta kontakt med regional kulturminneforvaltning.

STATUS OG UTVIKLING

Kun en brøkdel av kulturminnene i skog og annen utmark er kjent og registrert (Harby 2006; Follum 2010). Det er derfor umulig å si hvor mange kulturminner som finnes. De som iverksetter tiltak i skog og utmark må derfor være forberedt på å kunne komme i kontakt med uregistrerte kulturminner.

Det er mange ulike spor etter menneskelig aktivitet i skog, og særlig er det mange kulturminner knyttet til utnyttelse av naturressurser. Skogenes omfang og karakter har endret seg gjennom historien, men skog har gjennom årtusener hatt en viktig betydning som scene for menneskelige handlinger. Skogområder var viktige jakt- og sankeområder for jeger-samlere i eldre steinalder, og for de etterfølgende bondesamfunn tilbød de viktige slått- og beiteområder samt setring. Skogene ga også grunnlag for å utnytte forskjellige ressurser som tømmer, tjære, trekull til jern- og kobberproduksjon for å nevne noen av de viktigste. Dette var nødvendige varer i tidligere bondesamfunn som i tillegg til fehold og åkerbruk baserte seg på en sammensatt ressursutnyttelse. Skogområder og ressursene innenfor disse var viktige lokalt, men også av stor betydning for utviklingen av den norske stat, lenge før moderne oljeproduksjon. Dette gjelder særlig for perioden fra yngre jernalder og fremover hvor det ble produsert ettertraktede varer som jern og trelast i store mengder for regional og nasjonal bruk men også for eksport til utlandet, noe som sikret statsforvaltningen viktige inntekter.

Denne langvarige bruken av skogområder har satt mange spor og tilstedeværelsen av menneskelig handling er så omfattende at det er all grunn til å definere noen skogområder som kulturlandskap på nivå med det åpne jordbrukslandskapet. Det store antallet kulturminner og levninger som ligger i skogene utgjør en stor utfordring for kulturminneforvaltningen og hvordan man skal ta vare på disse viktige kulturarvsverdiene bør stadig diskuteres.

Et eksempel på hvor stor omfanget av kulturminner i skog kan være, er det arkeologiske registreringsprosjektet som ble gjennomført i forbindelse med etableringen av det militære skyte- og øvelsesfelt i Åmot kommune i Østerdalen i Hedmark på begynnelsen av 2000-tallet. Fra 1999 til 2003 ble cirka 230 kvadratkilometer gjennomgått av arkeologer (Risbøl 2006). Det ble gjort rundt 3000 registreringer innenfor tiltaksområdet, hvorav to tredjedeler var så gamle at de er automatisk fredet i henhold til lov om kulturminner, og av disse var 85 prosent forbundet med jernproduksjon i perioden cirka 950–1300 e.Kr. Før Forsvaret satte i gang med å planlegge nytt øvelsesområde, var det bare registrert rundt 80 kulturminner i Åmot kommune. Etter registeringene hadde antallet økt til 5327 (Follum 2010). Til sammenligning inneholder Askeladden, den offisielle databasen over alle fredede kulturminner og kulturmiljøer i Norge, over 500 000 registreringer.

I de senere årene har arkeologer tatt i bruk data fra flybåren laserskanning i arbeidet med å kartlegge kulturminner (Risbøl et al. 2020). Ved hjelp av flybåren laserskanning – også kalt lidar – kan man lage meget detaljerte og nøyaktige digitale 3D-modeller av terrengoverflaten som er svært godt egnet til å finne kulturminner. Laserdataene samles inn fra fly, helikopter eller drone og kan bearbeides på en måte som gjør at trær og annen vegetasjon kan filtreres fra, slik at man står igjen med en terrengmodell fri for vegetasjon. Kulturminner har ofte en mer eller mindre klar geometrisk form som gjør at de på terrengmodellen vil framstå som avvik fra terrenget rundt. Slike 3D-modeller kan analyseres på dataskjermen og gjør det mye enklere og raskere å registrere kulturminner i skog enn det som var tilfellet tidligere hvor man måtte gå manngard for å lete opp kulturminner i terrenget (Risbøl et al. 2012). Kartverket har gjennomført en lidar-kartlegging av hele landet. Lidar-data er dermed tilgjengelig for hele landet og mange arkeologer bruker disse i sitt arbeid med å forvalte kulturminner. Det betyr at antall kulturminneregistreringer i Askeladden øker, og at vi kan regne med at et stort antall hittil ikke-registrerte kulturminner i skog vil bli kartfestet i årene fremover. Dette vil igjen gi et bedre grunnlag for å forvalte kulturminner i skog, men også by på økte utfordringer for gjennomføring av skogbruksaktiviteter.

I henhold til Lov om kulturminner er det forbudt å «…sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller framkalle fare for at det skal skje.» Undersøkelser har vist at mange kulturminner fjernes eller skades ved skogdrift og at kjørespor og markberedning er de aktivitetene som oftest forårsaker skader.

Myndighetene har som miljømål å redusere tapet av kulturminner, og det har i en årrekke blitt gjennomført kontrollregistreringer av kulturminner i et antall utvalgte kommuner. Tidligere beregninger utført for noen år tilbake viste at 14 prosent av de kontrollerte kulturminner var tapt eller skadet i løpet av en 20-årsperiode. Jordbruk var skyld i cirka 40 prosent av tilfellene, i samme størrelsesorden lå byggevirksomhet og vegbygging, mens skogbruk representerte 5 prosent av tap eller skader (Follum 2010). Tallene bygger på kjente registrerte kulturminner og må ses i lys av den store forskjellen det er mellom kulturminner i innmarksområder, som er relativt godt registrert, og kulturminner i skog og andre utmarksområder, der oversikten er svært mangelfull. 

Skogbrukstiltak bør ha som utgangspunkt å la alle kulturminner forbli urørt, og erfaringen tilsier da også at det i de fleste tilfeller fint lar seg gjøre å kombinere hensyn til kulturminner og aktiv skogbruk. I enkelte områder kan det imidlertid finnes et så stort antall kulturminner av samme type, slik som rydningsrøyser, kullgroper og kullmiler, at omfanget gjør det vanskelig å gjennomføre en rasjonell skogskjøtsel og drift av skogen. Hvis så er tilfelle, og hensynene blir uforholdsmessig belastende, er det, under visse forutsetninger en mulighet for å løse dette ved at kulturminneforvaltningen gir tillatelse til å berøre eller fjerne noen av kulturminnene. Hvis det er snakk om automatisk fredete kulturminner krever det dispensasjon fra kulturminneloven, noe som normalt vil utløse undersøkelsesplikt – det vil si at arkeologer må foreta en arkeologisk undersøkelse. I skog utføres slike undersøkelser som regel bare i forbindelse med bygging eller utvidelse av skogsbilveger og sjelden på grunn av vanlig avvirknings-aktivitet. Det er uansett viktig å alltid være i god dialog med regional kulturminneforvaltning når det er kulturminner inne i bildet.

Å merke kulturminner i skog med merkebånd før avvirkningen bidrar til færre skader på kulturminner. Det er også blitt mer vanlig å la såkalte kulturstolper stå igjen rundt og oppå kulturminner. Det gjøres ved at trærne felles høyt på stammen slik at disse blir stående igjen og markerer hvor det er et kulturminner. Det er som regel ikke ønskelig å la hele trær stå igjen på kulturminner i hogstfelt da det vil fremkalle skade for vindfall som potensielt er svært ødeleggende for kulturminner.

Det er en målsetting at kulturminneregistreringer bør inngå i skogbruksplanleggingen. I dag er dette ikke noe absolutt krav, men dersom en lokalt ser behov for dette, og gjennomfører en slik registrering, vil kostnadene inngå i grunnlaget for beregning av tilskudd. Nye metoder, slik som flybåren laserskanning har gitt nye muligheter for å effektivisere registreringene av kulturminner i skog og har et stort potensial for å bidra til en bedre forvaltning av slike minner til glede for grunneiere, fagfolk og allmennheten (Risbøl et al. 2012). 

“Kun en brøkdel av kulturminnene i skog og annen utmark er kjent og registrert”