Skogareal

Til tross for store regionale forskjeller har det totale skogarealet trolig økt de siste 100 år, og dekker i dag litt over 12 millioner hektar, herav ­om lag 8,6 millioner hektar produktiv skog.

Bakgrunn

Hvordan skogarealet utvikler seg er viktig for et bærekraftig skogbruk. Skogen danner det økonomiske grunnlaget for ­produksjon av tømmer, ved, vilt, sopp og bær, og bidrar til rekreasjon og opprettholdelse av lokal­samfunn. Skogen former landskapet, den er livsmiljø for et stort antall planter og dyr, og har en klimaregulerende rolle i den globale karbonsyklusen.

Skogforvaltningen former skogarealet ­gjennom ulike aktiviteter, samtidig som våre behov for arealer til bolig, næringsvirksomhet, fritids­aktiviteter og infrastruktur også påvirker skogarealet. Gjennom naturlige prosesser kan skogen bre seg til nye områder eller tidligere avskogede områder, eller forsvinne som følge av klimatiske forhold, sjukdommer eller insektangrep.

Status

Hele Norges skogareal er nå inkludert i Landsskogtakseringen. Finnmark fylke ble første gang taksert i perioden 2005–2011, mens ­taksering av skogen over barskoggrensa i landet for øvrig ble fullført i 2009.

Den største andelen skog i forhold til total­arealet finnes på Sør- og Østlandet, der skogen dekker over halvparten av arealet, hvorav produktiv skog utgjør mer enn 80 prosent. Den laveste skogandelen finnes i Troms, Finnmark og på Vestlandet, der skog utgjør henholdsvis 29, 22 og 27 prosent av totalarealet.

Av det totale skogarealet er 58 prosent bar­tredominert, mens 42 prosent er lauvtredominert. Andelen ­bartredominert skog er noe høyere for det produktive arealet, med 65 prosent. Det er betydelig mer barskog enn lauvskog på Sørlandet og Østlandet samt i Trøndelag, mens lauvskogen dominerer i Nord-Norge. På Vestlandet er det like mye barskog og lauvskog. 

Utvikling og forklaring

Til tross for at Landsskogtakseringen har foretatt detaljerte registreringer av skogen siden 1919, og at SSB og Kartverket også har samlet inn arealinformasjon, er det fortsatt en viss usikkerhet omkring utviklingen av skogarealet over tid. Dette skyldes at skog kan defineres på ulike måter, og at Norge, i kanskje større grad enn de fleste andre land, har store arealer med glissen og lavproduktiv tresetting som i noen sammenhenger regnes som skog, og andre ganger ikke.

Landsskogtakseringen (1933) refererer til flere eldre estimater over skogarealet i Norge. Disse var utarbeidet på slutten av 1800-tallet, før de systematiske skogregistreringene startet. Estimatene varierte fra 6,65 til 7,76 millioner hektar. Det laveste anslaget omfattet en god del lav­produktive områder, mens det høyeste anslaget var benevnt produktiv skogsmark. Estimater fra tidlig på ­1900-tallet lå også på rundt 7 millioner hektar. På denne tiden fantes det imidlertid ingen eksakt definisjon av de ulike areal­kategoriene. Jordbruks­tellingen fra 1918 (Det Statistiske Centralbyrå 1921) konkluderte på følgende måte når det gjaldt skogareal per inn­bygger i Norge: «Da skogarealet ikke har øket, men vel heller avtatt noget i tidens løp, er det selvsagt blitt mindre og mindre skog pr. innbygger i landet».

Helt siden 1927 (Det Statistiske Centralbyrå 1927), er det med jevne mellomrom gjennomført skogbrukstellinger og landbrukstellinger. Disse bygger på tall som er innrapportert av skogeierne gjennom spørreskjemaer (Figur 1). Det eksisterer få fullstendige registreringer av alt skogarealet i landet, men i tillegg til Skogbrukstellingen fra 1927, omfattes dette av Landsskogtakseringens nyere registreringer. Dette er brukt som sammenligningsgrunnlag i Figur 1.

Figur 2 viser utviklingen av totalt ­produktivt skogareal i hovedsak basert på data fra Landsskogtakseringen. Det har vært en økning i produktivt skogareal fra 1920-tallet og fram til 2022. For Vestlandets del er det klart at det har vært en betraktelig økning av skogarealet, noe som også framgår av Figur 1 og Figur 2. Det kan synes som om skogarealet på Østlandet og i ­Trøndelag har gått noe ned mellom 1920-­tallet og 1940–1950-tallet. De ulike arealoversiktene er ­imidlertid ikke nødvendigvis sammenlignbare. Selv om det kan ha vært både høyt avvirkningsnivå og ­betydelig nydyrking i perioden 1927–1957, kan det hende at estimatene for skogareal fra 1920-tallet er i høyeste laget.

Kartverket har i løpet av de senere år publisert statistikk over skogareal, beregnet på grunnlag av hovedkartserien N50. Disse tallene ligger stort sett på samme nivå, eller noe i overkant av, det totale skogarealet som kommer frem i Tabell 1.

Ved å sette opp kriterier for plantet skog som kan brukes på eksisterende data fra Landsskogtakseringen har det blitt mulig å skille på foryngelsesform. 20,1 prosent av det produktive skogarealet anses for å være plantet (Tabell 2). Det øvrige arealet som ikke er i hogstklasse 1 anses derfor som naturlig forynget (78 prosent). I perioden 1986 til 1999 ble foryngelsesform vurdert for all skog i hogstklasse 2 og siden 2000 har nyplanting blitt registrert med anslått planteår . I tillegg til dette er grandominert skog utenfor grana sitt naturlige utbredelsesområde, og grandominerte bestand på middels og høy bonitet, som er etablert etter 1940, blitt klassifisert som plantet skog. De fastsatte kriteriene utformet for å være i tråd med FAO sin definisjon for “planted forest” (FAO, 2023)

Det er også fastsatt kriterier for å beskrive skog som er relativt intenst drevet, men som ikke oppfyller kriteriene Landsskogtakseringen har til plantasje. Plantet skog hvor over 90 prosent av volumet består av gran eller furu, bestandet er énsjikta, på bonitet 14 eller høyere, etablert etter 1940 og hvor det er minst 50 trær per dekar har blitt vurdert til “homogen kulturskog” (motivasjonen bak begrepsbruken er beskrevet lenger ned i kapittelet). 4,2 prosent av det produktive skogarealet er i denne kategorien.

Der hvor plantasje og homogen kulturskog utgjør én ende av en gradient, finner man den lite menneskepåvirka skogen i den andre enden. Ytterst på denne gradienten er de arealene som Landsskogtakseringen tidligere har beskrevet som “naturskog”. Dette er skog uten synlige inngrep og som oppfyller to av tre kriterier; større forekomst av død ved, gamle trær eller flersjikta bestand. Dette utgjør 1,9 prosent av det produktive skogarealet. Denne skogen har det nå blitt besluttet å kalle “skog med urskogskarakter” og er beskrevet i kapittel om skog uten inngrep.

En bredere definisjon av den skogen som er lite menneskepåvirket er “naturskog” slik den ble definert av Storaunet og Rolstad (2020). Dette er skog som ikke har vært flatehogd og definisjonen har blitt operasjonalisert ved å bruke bestandsalder som tilsier etablering før 1940 og hvor det ikke finnes hogstinngrep. Denne skogen omtales her som “eldre inngrepsfri skog” og utgjør 30,0 prosent av den naturlig foryngete skogen som ikke er kategorisert som med urskogskarakter. Det øvrige arealet med naturlig forynget skog er på 46,1 prosent.

Fordelingen av arealet i tabell 2 er med utgangspunkt i all produktiv skog, hvilket innebærer at også verneområder er inkludert. Der hvor det senere i rapporten henvises til skogbruksmark er det produktiv skog hvor skogbruk er tillatt og dermed ekskludert verneområder.

Om begrepsbruk

Det ble valgt å bruke begrepet “homogen kulturskog” for å beskrive den tydelig påvirka skogen som ikke oppfyller kriteriene for å klassifiseres som plantasje. For å tilfredsstille kravene til plantasje er det en forutsetning at trærne er plantet på “rad og rekke”. Den “homogene kulturskogen” er ikke like uniform som plantasjene, og trærne er ikke i samme grad på “rad og rekke”, men likevel homogen både med tanke på treslag og sjiktning. Slik kriteriene er fastsatt vil denne kategorien fange opp homogen, tidligere plantet skog, typisk relativt ensartede granbestand.

Vi bruker begrepet “skog med urskogkarakter” fordi det vanlige faglige bruken av “naturskog”, slik det er definert hos Rolstad et al. (2002), har endret seg betydelig siden publiseringen av Storaunet og Rolstad (2020). Vi velger urskogkarakter i stedet for “urskog” fordi skog i denne kategorien kan ha vært påvirket av mennesker eller husdyr tidligere, uten at slike inngrep lenger er synlige i dag.

Vi bruker betegnelsen “eldre inngrepsfri skog” fordi begrepsbruken rundt “naturskog” fortsatt er i endring, blant annet som følge av pågående prosjekter for kartlegging og avgrensing av slik skog. Mesteparten av skogen med urskogskarakter ville også falle inn under kategorien eldre inngrepsfri skog, men er ikke inkludert slik vi har definert det.

Datakvalitet

Det er noe usikkerhet når det gjelder konsistens i arealdata over tid. Landsskogtakseringens nyeste arealoversikt (Tabell 1) er imidlertid basert på klart definerte arealkategorier, og omfatter alt tresatt areal i landet.

Klassifiseringen av foryngelsesform på prøveflatene baserer seg på flere antagelser og kriterier. Det er satt en grense på etablering etter 1940 og således vil ikke skog som er plantet før dette fanges opp. Mye av denne skogen er trolig avvirket og plantet igjen for andre gang, og dette arealet vil fanges opp av kriteriene for plantet skog. Planting på lavere boniteter enn kriteriet på 14 vil heller ikke fanges opp. På den annen side er den nye plantingen registrert kort tid etter at den har funnet sted og uten kunnskap om hvordan sluttbestandet vil ende opp. Det er med andre ord ikke sikkert at sluttbestandet vil oppfylle kriteriene for plantet skog, selv om det er gjennomført planting etter foregående sluttavvirkning.

Utvalgsfeilen i estimatet for totalt skogareal ligger på cirka én prosent, noe som skyldes at undersøkelsen er basert på et statistisk utvalg av systematisk utlagte prøveflater. De eldre oversiktene er beheftet med større usikkerhet, særlig når det gjelder data innrapportert fra skogeierne gjennom Skogbrukstellingene og Landbrukstellingene.