Skogreising

Med skogreising menes tilplanting av tidligere snaumark. I norske kyst- og fjordstrøk har det tradisjonelt også inkludert treslagsskifte til mer produktive treslag på gjengroingsarealer. Skogreisingsaktiviteten startet for alvor på 1950-tallet, og hadde sitt største omfang på 1960- og 1970-tallet da det enkelte år ble plantet i overkant av 40 millioner planter, tilsvarende 13 000 hektar. Fram mot 2000-tallet sank skogreisingen betraktelig, og utgjør i dag bare noen få hundre dekar per år. Med en arealmessig måloppfyllelse på cirka 70 prosent i forhold til skogreisingsplanene fra 1950-tallet er skogreisingsepoken i sin opprinnelige form i dag å anse som et avsluttet kapittel. Hvorvidt klimaskogplanting og tiltak for påskoging kan innebære ny aktivitet for skogreising i Norge, gjenstår å se.

Bakgrunn

Skogreising er ikke et entydig begrep. FNs landbruksorganisasjon (FAO) definerer «afforestation» som etablering av skog, ved planting eller såing, på arealer som tidligere ikke var klassifisert som skog. I Norge regnes «treslagsskifte», som oftest tilplanting av beitepreget furuskog eller lauvskog med et mer produktivt treslag, inn under begrepet skogreising. I tillegg kommer planting eller såing på snaumarksarealer, slik som innmark, krattbevokste arealer, lynghei og torvmark, det vil si arealer som ligger utenfor kategorien skog. Begrepet skogreising blir ofte avgrenset til å gjelde planting på arealer i kyststrøk, men tidligere inngikk også arealer i typiske fjellkommuner østafjells.

Furuskogene på Vestlandet ble i annen halvdel av 1600-tallet sterkt redusert som følge av trelasteksporten til Skottland, England og Holland. En stor befolkningsvekst, hard beitebruk med brenning, intensiv hogstføring knyttet til skips- og båtbygging, tilvirkning av trelast, saltkoking, bergverk og gårdsdrift førte til enda større skogressursmangel i kyst-og fjordstrøk mot slutten av 1800-tallet. 

Fra 1850-tallet og utover ble det gjort forsøk med planting av skog i kyststrøk, og datidas forstmenn påpekte at det var gode muligheter for å lykkes med skogkultur langs kysten. Etableringen av Det norske Skogselskap i 1898, og Vestlandets forstlige forsøksstasjon i 1916, bidro til å fremme interessen og kunnskapen om skogplanting og skogreising. Etter flere år med planer og utredninger kom skogreising for første gang som særskilt post på statsbudsjettet fra 1949-50. Samtidig ble det lagt fram en femårsplan for skogreising, først i kyststrøkene og året etter for Nord-Norge. Skogkommisjonen av 1951 utarbeidet en plan som omfattet et framtidig skogreisingsareal på 490 000 hektar. Skogreisinga ble en betydelig aktivitet utover i siste halvdel av 1950-tallet og ikke minst utover på 1960- og 1970-tallet. Mot slutten av 1980-årene ble det en sterk nedgang i utsatt plantetall, og på mange måter kan man si at skogreisings-epoken opphørte tidlig på 2000-tallet ved bortfallet av statstilskudd til planting.

Både Forskrift om bærekraftig skogbruk forankret i Skogbruksloven og Norsk PEFC Skogstandard fastsetter krav og regler til skogreising og treslagsskifte. Generelt skal norske treslag benyttes, det vil si treslag som er etablert før 1800 i Norge. Europalerk (Larix  decidua) og edelgran (Abies alba) regnes i denne sammenheng som norske treslag. Der det er problemer med å etablere foryngelse med tilfredsstillende produksjon – slik som i  de ytre kyst- og fjordstrøk med stor salt- og vindpåvirkning, og i mindre omfang for produksjon av spesialkvaliteter - kan utenlandske treslag benyttes. Skogreising og treslagsskifte skal ikke utføres på vegetasjonstyper som sumpskog, furumyrskog og åpen røsslynghei. I utvalgte naturtyper og funksjonsområder for prioriterte arter skal det ikke foregå skogreising uten særskilt tillatelse.

Status

En viktig årsak til at skogreisingen nærmest har opphørt etter årtusenskiftet er aktiv motstand fra miljøvernorganisasjoner, friluftslivorganisasjoner og miljømyndigheter, hvor bekymringene for tap av biologisk mangfold og landskapsmessige endringer blir vektlagt. (Nygaard og Øyen 2020). Med bortfallet av tilskudd til nyplanting i 2003 falt det årlige skogreisingsarealet til under 200 hektar. I de foregående årene hadde nivået ligget på omkring det tidobbelte. Dette tallet omfattet fylkene på Vestlandet fra Vest-Agder til Møre og Romsdal, samt fylkene i Nord-Norge. I 2006 ble muligheten til å benytte statlige tilskudd til skogreising gjeninnført, og skogreisingsarealet økte noe i påfølgende år. Årlig tilplantet skogreisingsareal for perioden 2010–2017 ligger i gjennomsnitt på 430 hektar.

I Landbruksdirektoratets nyere statistikk er skogreising definert som etablering av ny skog på arealer som tidligere ikke var betraktet som skog, det vil si uten såkalt treslagsskifte i eksisterende skog. For perioden 2010–2017 utgjorde dette for fylkene på Vestlandet og i Nord-Norge i gjennomsnitt 50 hektar, og for hele landet 170 hektar. Hvor mye av dette arealet som er juletreplanting og pyntegrønt er usikkert, men ut fra Skogfrøverkets plantestatistikk er det grunn til å anta at halvparten av arealet, cirka 25 hektar, er skogreising i begrepets opprinnelige forstand. Det vil si at planteaktiviteten knyttet til skogreising i dag er 0,2 prosent av det den var i 1970.

Utvikling og forklaring

Det akkumulerte skogreisingsarealet utgjør nær 390 000 hektar eller 4,5 prosent av det produktive skogarealet. Rundt 60 prosent av skogreisingsarealet ligger i skogreisingsstrøk på Vestlandet, mens de øvrige 40 prosent ligger i Nordland og Troms.

Det er beregnet at cirka 80 000 hektar er plantet til med utenlandske treslag (Øyen 2013). Av dette utgjør sitkagran (Picea sitchensis) cirka 50 000 hektar. Vel 80 prosent av arealet med utenlandske treslag befinner seg i de aktuelle skogreisingsfylkene på Vestlandet og i Nord-Norge. Resten av skogreisingen er hovedsakelig planting av vanlig gran (Picea abies). Rundt 80 prosent av skogreisingsarealet er tilplantet med vanlig gran (Picea abies), resten er lauvtre og furu.

Det er forskjeller fra landsdel til landsdel, men i det hele var planteaktiviteten stor på 1960- og 1970-tallet, for så å falle framover mot 2000-tallet (Figur 1). Det var flere årsaker til reduksjonen i skogreisingen, blant annet at de beste arealene allerede var tilplantet, mangel på arbeidskraft, og etter hvert en økende kritikk fra miljø- og friluftslivorganisasjoner. I tillegg ble offentlige tilskudd til skogreising gradvis redusert mot midten av 1990-tallet.

For skogreisingsarealet sett under ett, hvor vanlig gran er det mest brukte treslaget, har det pågått en avskoging av barskog. Den viktigste grunnen er konvertering av arealer til beite, og ikke minst tiltak der gran og utenlandske treslag fjernes fordi de vurderes som fremmede, og å utgjøre en trussel mot norske naturtyper og arter (Hedegart og Stokkeland 2023).

I Klimameldingen fra 2011–2012 signaliserte den daværende regjeringen at den ville øke skogens karbonlager både ved å øke det produktive skogarealet og ved gjennomføring av skogtiltak på eksisterende skogarealer (Meld. St. 21 2012). Senere initierte Miljødirektoratet (2013)  et pilotarbeid for å få vurdert økt planting av skog på nye arealer. Begrensninger og restriksjoner ble vektlagt (Søgaard et al. 2019) og i etterfølgende år fremstår satsingen på klimaskoger i form av tilplanting på nye arealer som svært begrenset.

Datakvalitet

Statistikk over skogplanting bygger på forutsetninger om antall utsatte planter og plantetetthet. Når det gjelder skogreising og treslagsskifte, er det viktig å kunne skille dem fra for eksempel granplanting på arealer tidligere dominert av gran. Usikkerhet i forutsetningene gjør at de oppgitte tallene neppe er helt korrekte for det enkelte år, samtidig som de etter all sannsynlighet gir et godt bilde av hovedtrekkene i utviklingen. Datakvaliteten anses å være middels.