Skogens helsetilstand

Resultater fra den årlige landsrepresentative skogovervåkingen viser at kronetilstanden for gran og furu i perioden 2017–2023 har vært stabil. Det ble likevel registrert mer skader på gran og furu i 2023 enn i de to-tre siste årene, men mindre på bjørk og andre lauvtrær. Abiotiske skader forårsaket av snø og vind dominerte skadebildet hos alle treslag i 2023. For gran ble det i tillegg registrert mye angrep av granbarrust, og for bjørk angrep av målere.

Almesjuke har i flere tiår hatt en kjerneutbredelse rundt Oslofjorden, fra Fredrikstad i øst til Grenland i vest. I 2020 ble den for første gang påvist i Risør og Arendal, og i 2023 også i Kristiansand og ved Slinda i Sogndal. I 2024 ble den oppdaget på ytterligere steder på Sør- og Vestlandet. Kartleggingen påviste forekomst av almesjukesoppen på 29 trær langs indre deler av Sognefjorden og på 17 trær på Sørlandet i kommunene Vennesla, Kristiansand, Arendal og Gjerstad. Disse nye funnene bekrefter at almesjuken er i ferd med å spre seg nye områder der alm vokser og som ikke tidligere har vært utsatt for sjukdommen. Dette er svært bekymringsfullt da almesjuke kan føre til rask død av almetrær.

Siden 2006 har askeskuddsjuke spredt seg gjennom det aller meste av askas naturlige utbredelsesområde i Norge, svært mange asketrær har blitt sjuke og mortaliteten er alarmerende høy, særlig blant de yngste trærne. Som følge av de omfattende skadene og den høye dødeligheten, har askas status på Norsk rødliste for arter gått fra å ikke være oppført i 2006, til nær truet (NT) i 2010, sårbar (VU) i 2015 og sterkt truet (EN) i 2021.

Granbarkbille er trolig den verste skadegjøreren på gran i Europa, og kan, sammen med tørke og vindfellinger, føre til økt dødelighet og dermed en nedgang i netto karbonopptak i norske skoger. Tall fra barkbilleovervåkingen viste heldigvis en nedgang i fangstene de fleste steder i 2024 etter de omfattende vindfellingene i indre deler av Sør-Norge forårsaket av stormen i 2021.

Bestandsovervåking av bjørkemålere viser at bestandene ei 2024 er på vei mot en ny utbruddstopp ved kysten av Troms, mens bestanden i Øst-Finnmark er helt i bunn uten tegn til oppgang.

Bakgrunn

God skoghelse er en forutsetning for et bærekraftig skogbruk, kan bidra til økt karbonbinding og er vesentlig for å ivareta skogens rolle som leverandør av økosystemtjenester. Skogens helsetilstand påvirkes i stor grad av klima og værforhold – enten direkte ved tørke, frost og vind – eller indirekte ved at klimaet påvirker omfang og forekomst av soppsjukdommer og insektangrep.

Klimaendringene og den forventede økningen i klimarelaterte skogskader gir store utfordringer for forvaltningen av framtidas skogressurser. For trærne vil konsekvensene blant annet kunne være økt forekomst av frost- og tørkeskader, snøbrekk og stormfellinger, samtidig som klimaendringene kan gi bedre livsvilkår for skadelige insekter og sopper. Også invaderende skadegjørere, både arter som allerede er etablert i Norge og nye arter som kan komme i framtida, kan bli begunstiget av et endret klima. Utvidet handel og import av trevarer og levende plantemateriale øker faren for at invaderende arter finner veien til Norge.

Skogskadeovervåkingen i Norge (www.nibio.no/tema/skog/skogskadeovervaking-i-norge), med sine snart 40 år lange tidsserier, spiller en viktig rolle for å kunne oppdage endringer i skogens helsetilstand og forebygge etablering av nye skadegjørere.

Internasjonalt samarbeid er vesentlig for å kunne møte de globale miljøutfordringene. Den norske overvåkingen er blant annet tilknyttet Plantevernorganisasjonen for Europa og Middelhavsområdet (EPPO) og det Internasjonale samarbeidsprogrammet om overvåking av effekter av luftforurensninger på skog (ICP Forests), som opererer under FNs luftkonvensjon.

Den landsrepresentative skogovervåkingen i Norge skal dokumentere norske skogers generelle helsetilstand. I hele landets skogareal er det lagt ut permanente overvåkingsflater som oppsøkes årlig av feltobservatører fra Landsskogtakseringen. Overvåkingen har pågått siden 1989 og består av registreringer av kronetetthet og kronefarge hos gran og furu, samt skaderegistreringer på alle treslag (Timmermann et al. 2025).

Siden 2009 har vi kartlagt spredningen av askeskuddsjuke i Norge, og har overvåket utviklingen av sjukdommen i askebestand i tre regioner (Timmermann et al. 2025).

Barkbilleovervåkingen (www.nibio.no/barkbilleovervaking) har siden 1979 gjennomført årlige registreringer av barkbillebestandene i opptil 13 fylker (Krokene at al. 2024).

Bestandsovervåking av bjørkemålere har pågått i Troms siden 1999 i et samarbeid mellom UiT – Norges arktiske universitet og Norsk institutt for naturforskning (NINA), og overvåkingen faller i dag inn under skogtundramodulen i Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra (COAT). Bestandsovervåkingen ble i 2015 utvidet til også å omfatte Øst-Finnmark (Timmermann et al. 2018).

Skadeobservasjoner stammer fra befaringer, undersøkelser og bestemmelse av innsendte prøver, fra Landsskogstakseringens bestandsregistreringer, forskningsprosjekter og fra NIBIOs skadedatabase Skogskader.no.

Status

Gjennomsnittlig kronetetthet på de landsrepresentative skogovervåkingsflatene var 85,2 prosent for gran og 86,5 prosent for furu i 2023, en nedgang på hhv. 0,5 prosentpoeng for gran og 1,3 prosentpoeng for furu sammenlignet med 2022 (Figur 1). Hos begge treslagene sank prosentandel trær med fulltett krone (kronetetthet ≥ 90 prosent). Som tidligere er det relativt flere gran- enn furutrær med moderat til sterkt redusert kronetetthet (< 75 prosent).

Eldre trær har generelt lavere kronetetthet enn yngre trær. Gjennomsnittlig kronetetthet i 2023 for gran på 60 år og yngre var 92,1 prosent, og for gran eldre enn 60 år 75,6 prosent, altså 16,5 prosentpoeng lavere. For furu var forskjellen i kronetetthet mellom yngre (92,7 prosent) og eldre (83,4 prosent) trær ikke så markant (9,3 prosentpoeng), og eldre furutrær hadde gjennomsnittlig høyere kronetetthet enn eldre grantrær.

Det var lite misfarging hos gran og furu på de landsrepresentative overvåkingsflatene i 2023. Hele 95 prosent av grantrærne og 97 prosent av furutrærne var normalt grønne i 2023. Hos gran var det først og fremst trær eldre enn 80 år som hadde misfarget bar, mens det hos furu ikke var store forskjeller mellom aldersgruppene når det gjelder misfarging.

Biotiske og abiotiske skader på de landsrepresentative overvåkingsflatene er blitt registrert på gran, furu og bjørk siden 2005, og på alle treslag siden 2013. Skaderegistreringer utført i 2023 viste at 10,6 prosent av trærne som inngikk i analysen (alle treslag) hadde en eller annen form for skade. Gran hadde en skadeandel på 10,5 prosent, furu 6,9 prosent, bjørk 13,6 prosent og andre lauvtrær 7,9 prosent. For de vanligst forekommende lauvtreslagene utenom bjørk, ble det beregnet følgende andeler med skader: rogn 13,8 prosent, selje 12,4 prosent, gråor 7,6 prosent, osp 3,5 prosent og eik 1,3 prosent.

Av de skadde grantrærne var 39 prosent skadet av abiotiske faktorer med snø (snøbrekk) og vind som de viktigste årsakene, 23 prosent av sopper (nesten utelukkende vanlig granbarrust) og 2 prosent av insekter (granbarkbillen). Hos furu var 26 prosent av skadene forårsaket av abiotiske faktorer i 2023 med snø, vind og tørke som de viktigste årsakene, etterfulgt av sopp (9 prosent, tyritoppsopp) og vilt og beitedyr (7 prosent, for det meste hjortedyr). Hos bjørk var 40 prosent av skadene forårsaket av abiotiske faktorer (for det meste snørelaterte skader), 21 prosent av insekter (nesten utelukkende bjørkemålere) og 11 prosent av sopp med bjørkerustsopp som den viktigste enkeltårsaken. Hos andre lauvtrær enn bjørk hadde 38 prosent av skadene abiotiske årsaker i 2023, med snø som den viktigste enkeltfaktoren. Vilt og beitedyr forårsaket 10 prosent av skadene, mens sopp og insekter sto for hhv. 8 og 6 prosent av skadene hver.

Utvikling og forklaring

Fra slutten av 1980-tallet fram til 1997 var det en kraftig nedgang i kronetetthet for gran og furu, sannsynligvis som følge av gjentatt sommertørke i Sørøst-Norge i første halvdel av 1990-tallet, og begge treslagene hadde lavest kronetetthet i 1997 (Figur 1). Etter en forbedring i kronetilstanden i perioden fra 1998 til 2004, har kronetettheten hos begge treslagene ligget relativt stabilt rundt eller over 85 prosent, med noen unntak. Gran hadde den høyeste kronetettheten i hele overvåkingsperioden i 2016, furu i 2014.

Utviklingen av kronefarge over tid viser at gran hadde lite misfarging i perioden 1991–1995, mens perioden 1996–2005 var preget av stor grad av misfarging. Siden 2006 har det vært lite misfarging hos gran, med rundt 90–95 prosent normalt grønne trær hvert år. Furu har generelt hatt lite misfarging i hele overvåkingsperioden.

Skadenivået hos gran i 2023 var høyere enn året før pga. en økning i granbarrustangrep og abiotiske skader. Gran hadde skadetopper i 2013-2015 forårsaket av massive angrep av granbarrust, og i 2018 (abiotiske faktorer som snø, vind og tørke, samt granbarrust) (Figur 2). Hos furu var det en nedgang i angrep av furubarveps i 2023, men en økning i skader med abiotiske årsaker. Furu hadde skadetopper i 2006 (furubarveps) og 2018 (abiotiske faktorer: snø, tørke og frost). Bjørk har i de fleste årene siden 2005 hatt et betydelig høyere skadenivå enn gran og furu med topper i 2007 (målere og andre insekter), 2011 (bjørkerust) og 2017 (målere og bjørkerust). I 2023 gikk det samlete skadenivået hos bjørk kraftig ned og var på det nest laveste siden registreringene startet i 2005. I 2020 var skadenivået på det laveste med ingen registrerte bjørkerustangrep og bare få målerskader. I 2021 økte målerangrepene igjen i antall, og det så ut til å gå mot en ny skadetopp for bjørk, men i 2022 og 2023 ble det likevel registrert vesentlig færre målerskader enn i 2021. Også angrep av bjørkerust gikk ned i 2023. Skadenivået hos andre lauvtrær fortsatte å minke og var vesentlig lavere i 2023 enn i toppåret 2019 da det ble registrert mange tørke- og insektskader. Skadenivået i 2023 var det laveste siden skaderegistreringene på denne gruppen av lauvtrær startet i 2013 (Figur 2).

SKOGSKADER – BIOTISKE SKADEGJØRERE

Askeskuddsjuke forårsakes av soppen askeskuddbeger (Hymenoscyphus fraxineus). Askeskuddbeger er et eksempel på en invaderende art som har etablert seg i Norge og forårsaket store skader utafor sitt naturlige utbredelsesområde i Asia. Spredningen er blitt godt hjulpet av import og handel med infiserte askeplanter. I dag er det kun noen få regioner i Europa som ennå ikke er berørt av denne sjukdommen. Soppens små begre utvikles på fjorårets askebladstilker i skogbunnen. Sporene spres fra juli til september (Hietala et al. 2013) og infiserer bladene på asketrærne i løpet av vekstsesongen. Soppen sprer seg derfra videre til grenene og til stammen. Infeksjonen forårsaker nekroser i bladene og bladstilkene, og senere (i vinterhvilen) i grenene og stammen med bladvisning og skudd- og grenavdøing som følge (Solheim et al. 2017). Gjentatte angrep over flere år vil til slutt kunne drepe hele treet, ofte i samspill med andre faktorer som råtesopper.

I Norge ble askeskuddsjuke registrert første gang i 2008 i en planteskole på Østlandet som hadde importert askeplanter fra Sverige. Allerede samme år ble askeskuddsjuke observert over store deler av Østlandet og Sørlandet, og det ble funnet spor etter eldre infeksjoner; så den må ha vært til stede allerede i 2006. At sjukdommen var spredd over så store områder allerede i 2008 kan tyde på at det har blitt plantet ut angrepne askeplanter fra planteskoler. I 2008 ble da også sjukdommen påvist i alle planteskoler som ble undersøkt på Østlandet.

Siden 2008 har askeskuddsjuke spredt seg jevnt og trutt nordover på Vestlandet (Figur 3, Solheim og Hietala 2017), og allerede i 2016 ble det nordligste funnet registrert i Nordmøre. I 2017 ble askeskuddsjuke for første gang påvist i Trøndelag, og i 2018 ble angrepne asketrær funnet i Hindrum naturreservat i Indre Fosen kommune, i det som omtales som verdens nordligste askeskog (Timmermann et al. 2019). Askeskuddsjuken har dermed spredt seg gjennom det aller meste av askas naturlige utbredelsesområde i Norge i løpet av kort tid, med en gjennomsnittlig spredning på 51 km per år på Vestlandet. Svært mange trær har blitt sjuke og dødd, og aska er oppført som sterkt truet (EN) i Norsk rødliste for arter 2021 (Solstad et al. 2021).

For å undersøke hvordan og hvor fort askeskuddsjuken utvikler seg, og om det er forskjeller mellom regioner i spredning og sjukdomsutvikling, opprettet vi i perioden 2009-2012 samt i 2017 overvåkingsflater i askebestand i flere regioner (Figur 3). På hver flate er det 40–50 asketrær i ulike aldersklasser som årlig undersøkes for kroneskader (kroneutglisning, døde greiner, vannris mm.; Timmermann et al. 2019). På denne måten kan vi identifisere trær som har holdt seg friske i bestand som ellers er hardt rammet av askeskuddsjuken. Disse trærne vil kunne danne utgangspunktet for framtidig foredling av frømateriale (Timmermann og Tollefsrud 2017, Timmermann et al. 2023).

Mens 77 prosent av asketrærne på de overvåkingsflatene på Sørlandet og Østlandet var friske eller bare svakt skadde (0-25 prosent kroneutglisning) i 2009, var denne andelen redusert til bare 10 prosent i 2023, og 81 prosent av trærne var døde (Figur 4). Ytterlige fem prosent var sterkt skadde eller døende i 2023. Mest dramatisk har utviklingen vært for de minste trærne (foryngelsen); her er mortalitetsraten 93 prosent fra 2009 til 2023. På overvåkingsflatene på Vestlandet var 54 prosent av asketrærne friske eller svakt skadde i 2012, mens denne andelen var redusert til 22 prosent i 2023. Andelen døde trær økte til 47 prosent i 2023, og i tillegg var 21 prosent av trærne sterkt skadde eller døende.

Askeskuddbeger er et eksempel på en invaderende art som har etablert og spredt seg rekordraskt i Europa og forårsaket store skader og høy dødelighet på den europeiske aska over hele kontinentet. Vi har sett det samme i Norge og dokumentert en svært rask spredning langs kysten på Vestlandet. Som følge av de omfattende skadene og den høye dødeligheten i hele det naturlige utbredelsesområdet for ask i Norge, har askas status på Norsk rødliste for arter gått fra å ikke være oppført i 2006, til nær truet (NT) i 2010, sårbar (VU) i 2015 og sterkt truet (EN) i 2021 (Solstad et al. 2021).

Våre data fra overvåkingen av askeskuddsjuke har vist at sjukdomsutviklingen skjer fort i bestand og på enkelttrær, også i områder som bare har hatt sjukdommen i noen få år, eller som er relativt isolerte fra andre askeforekomster. Skadeomfanget øker fra år til år både på Sør- og Østlandet og på Vestlandet, trær i alle aldersklasser angripes og dødeligheten er høy. Særlig de minste trærne (foryngelsen) er utsatt, men også de mellomstore framtidstrærne er truet. Store, dominante trær kan leve lenge med sjukdommen, men etter gjentatte, kraftige angrep vil også disse svekkes og dø. Svekkete trær angripes også lettere av andre skadegjørere som råtesopper, og spesielt honningsopp. De fleste døde trær på overvåkingsflatene på Østlandet hadde nedbrutt rotsystem og viste tegn til honningsoppråte. Råteangrepne trær er også mer utsatt for vindfelling.

Granbarkbille (Ips typographus) er trolig den verste skadegjøreren på gran i Europa, og arten har hatt enorme utbrudd i Sverige og på det europeiske kontinentet i årene etter tørkesommeren 2018. Bare i Sør-Sverige har biller og tørke drept rundt 35 millioner kubikkmeter granskog. I Norge har vi overvåket mengden granbarkbille siden 1979. I regi av barkbilleovervåkingen settes det hvert år ut rundt 600 feller i det som trolig er verdens mest omfattende overvåking av granbarkbille. Granbarkbille formerer seg som regel i døende grantrær, slik som tømmer, vindfall eller svekkede stående trær, men store billepopulasjoner og tørke eller annet stress kan legge til rette for utbrudd der billene dreper levende grantrær i stort omfang.

Den svært tørre og varme sommeren 2018 tørkestresset mye gran, og det var bekymring for at vi skulle få et nytt barkbilleutbrudd i Sør-Norge. For hele landsdelen under ett økte barkbillefangstene med nesten 50 % i de første tre årene etter tørkesommeren (Figur 5). Noen fylker skilte seg ut, slik som Vestfold, der fangstene nesten doblet seg, og Telemark, der fangstene økte med 77 %. Til tross for økte fangster og noe økt dødelighet i skogen nådde billene aldri utbruddsnivåer. Etter noen år sank fangstene i de tørkerammede områdene, sannsynligvis fordi granskogen begynte å hente seg inn igjen etter tørken.

Indre deler av Sør-Norge ble i november 2021 rammet av omfattende vindfellinger. Et ikke-navngitt uvær blåste ned minst 2,3 millioner kubikkmeter skog i et bredt belte fra Dalen i Telemark nordøstover til Lillehammer og Valdres. Mye av de vindfelte trærne var gran i hogstklasse 4 og 5, altså en størrelse som er attraktiv for granbarkbiller. Til tross for et omfattende oppryddingsarbeid ble mye av vindfallet liggende igjen i skog, der det fungerte som oppformeringsmateriale for billene. Resultatet ble en kraftig økning i antall granbarkbiller i de områdene som ble hardest rammet av stormen. Som etter tørkesommeren 2018 kom billetoppen etter stormen med en forsinkelse på flere år. Det skyldes at billene trenger tid på å oppformere seg og øke i antall. I noen av de mest stormrammede kommunene, slik som Nore og Uvdal og Vestre Slidre, økte billefangstene 13-14 ganger fra 2022 til 2023. I likhet med økningen etter 2018-tørken nådde aldri billene utbruddsnivåer etter 2021-stormen. Tall fra barkbilleovervåkingen viste en nedgang i fangstene de fleste steder i 2024, noe som tyder på at billetoppen etter stormen nå ligger bak oss.

Tall fra Landsskogtakseringen viser at netto karbonopptak i norske skoger ble redusert med 40 prosent fra 2015 til 2025. En del av denne nedgangen skyldes økt dødelighet på grunn av barkbiller og tørke. De pågående klimaendringene vil sannsynligvis favorisere granbarkbillen ytterligere og medføre at billene tar livet av enda mer skog utover i dette århundret. Vi forventer for eksempel at høyere temperaturer vil gjøre at billene går fra å gjennomføre en generasjon i året i dag, til to generasjoner om noen tiår. Dette vil gi to perioder med angrep på trær hver sommer og mye raskere økning i billepopulasjonene etter økologiske forstyrrelser som tørke og vindfellinger. Det er derfor god grunn til å følge nøye med på granbarkbillen også i årene som kommer.

“Data fra utbruddet på 1970-tallet kan tyde på at langvarig tørke utover ett år er nødvendig for å gjøre granA i innlandsfylkene mottakelig for barkbilleangrep.”

Periodiske utbrudd av bjørkemålere er den viktigste naturlige forstyrrelsesfaktoren i bjørkeskogen i Nord-Norge og i fjellbjørkeskogen lenger sør i landet. Utbrudd som berører store arealer forårsakes hovedsakelig av artene fjellbjørkemåler (Epirrita autumnata) og brun høstmåler (Operophtera brumata), men gul frostmåler (Agriopis aurantiaria) kan også oppnå høye tettheter lokalt. Disse tre arter tilhører et artskompleks som har mange økologiske likhetstrekk og som kjennetegnes ved dramatiske, ofte sykliske, bestandssvingninger og stort skadepotensial (Jepsen et al. 2022).

Fjellbjørkemåleren er stedegen i Nord-Norge, mens historiske registreringer viser at brun høstmåler gradvis har spredt seg lenger nord og øst i regionen (Jepsen et al. 2008), og den forekommer i dag i stort sett hele Nord-Norge. I senere år har brun høstmåler også spredt seg utover den nåværende lavarktiske skoggrensen og etablert seg som utbruddsart i kratt-tundra lengst nord-øst i Finnmark (Vindstad et al. 2022), der den lokalt har forårsaket høy dødelighet av vier. Gul frostmåler etablerte seg i kyststrøkene i sørlige del av Troms og Finnmark rundt 2005 (Jepsen et al. 2011), og det antas at arten vil fortsette å spre seg videre nord-østover etter hvert som klimaet blir varmere.

Bjørkemålere har store naturlige bestandssvingninger, og utbrudd av varierende geografisk omfang og alvorlighetsgrad forekommer omtrent hvert 9.–12. år. I deler av Troms og Finnmark har imidlertid etablering av sørlige målerarter ført til mer artsrike målersamfunn som i sum forventes å forårsake mer skade på skogen. Dette skyldes særlig en tidsforskyvning mellom bestandstopper av fjellbjørkemåler og brun høstmåler (Figur 6, lokalitet Karlsøy og Tromvik), som fører til at utbrudd ofte blir mer langvarige når de to artene opptrer sammen.

Samlet sett har fjellbjørkeskogen både i Nord-Norge og fjellregionene i sørlige halvdel av landet hatt lave tettheter av bjørkemålere i årene rundt 2020. Bestandsovervåking på kysten av Troms viser imidlertid at vi i 2024 nærmer oss en ny bestandstopp i denne regionen (Figur 6). Denne er foreløpig dominert av brun høstmåler, og lokalt av gul frostmåler, hvilket kan tyde på at toppen blir relativt synkron mellom alle tre arter. I Øst-Finnmark er bestanden helt i bunn uten tegn til oppgang (resultater ikke vist).

I løpet av perioden 2020–2023 er det rapport totalt 307 tilfeller av skader på skog forårsaket av målere til Skogskader.no. Nesten alle observasjonene i Skogskader.no kommer fra Landsskogtakseringen (> 99 prosent for årene 2020–2023). Det betyr at observasjoner herfra ikke nødvendigvis representerer årets skader, da Landsskogstakseringens flater ikke besøkes årlig, og skader som registreres på bestandsnivå kan være akkumulert over flere år. De gir imidlertid en pekepinn på den geografiske fordelingen av målerutbrudd, selv om disse ikke kan tidfestes presist. Rundt 16 prosent av de 307 innrapporterte skader er beskrevet som sterke angrep. Rapportene er fordelt over store deler av landet, men i særdeleshet i fjellregioner sør for Trondheim, og i nordlige deler av Nordland og Troms. For Finnmark er det i liten grad rapport skader siden 2020, noe som stemmer godt overens med bestandsovervåkingen i COAT. Dette understøttes også av Landsskogstakseringens overvåking av enkelttrær. I 2023 ble det registrert skader av målere på totalt 208 trær, hvorav 95 prosent var bjørk (Tabell 1). Halvparten av disse trærne hadde skader på blader (dvs. årets skader), og disse var i all hovedsak i Nordland og Troms, mens de resterende trær hadde skader på kvister, grener eller topper (dvs. skader som kan være akkumulert over flere år). Totalt antall trær med skader er nesten halvert sammenlignet med 2021, og også noe lavere enn i 2022. Dette understøtter bildet av at nylige skader primært har forekommet nord i Nordland og i Troms. Særlig for Troms må man forvente økende målerbestander i 2025.

ANDRE BIOTISKE SKADEGJØRERE

Almesjuke er en alvorlig visnesjukdom som har forårsaket to store epidemier i Europa og Nord-Amerika. Sjukdommen skyldes blåvedsopper i slekten Ophiostoma og spres hovedsakelig via barkbiller. I Norge ble almesjuke først påvist i 1963 (Solheim 2012). Den gang var det Ophiostoma ulmi som forårsaket sjukdommen. Utbredelsen var begrenset, med spredte forekomster særlig i Oslo-området.

På 1970-tallet nådde den andre, og langt mer alvorlige epidemien Norge. Den skyldtes Ophiostoma novo-ulmi, en betydelig mer aggressiv art som ofte forårsaker raskt sjukdomsforløp. Infiserte almetrær kan dø i løpet av én vekstsesong. Etter introduksjonen av O. novo-ulmi ble den opprinnelige O. ulmi gradvis fortrengt, og O. novo-ulmi er i dag den dominerende årsaken til almesjuke i Norge.

Sjukdommen har i flere tiår hatt en kjerneutbredelse rundt Oslofjorden, fra Fredrikstad i øst til Grenland i vest. I 2020 ble den påvist i Arendal, og i 2023 ble det gjort funn både i Kristiansand og ved Slinda i Sogndal. I 2024 ble den oppdaget på ytterligere steder på Sør- og Vestlandet. Kartleggingen viste forekomst av O. novo-ulmi på 29 trær langs indre deler av Sognefjorden og på 17 trær på Sørlandet i kommunene Vennesla, Kristiansand, Arendal og Gjerstad (Bae Næss 2025). Disse nye funnene bekrefter at almesjuke er i ferd med å spre seg til nye områder langs norskekysten.

Almesjuke representerer en alvorlig trussel mot alm (Ulmus glabra) i Norge. Blåvedsoppen Ophiostoma novo-ulmi spres effektivt av barkbiller, i Norge særlig av liten almesplintborer (Scolytus laevis). Disse billene overfører soppsporer mekanisk, ved at sporene fester seg til billenes kroppsoverflate når de forlater infiserte trær, og overføres til friske trær under næringsgnag og egglegging.

Sjukdommen fører til rask visning av kronepartier og død av trærne. Spredningen dokumentert i 2024 tyder på at sjukdommen er i ekspansjon. Dette er bekymringsfullt, da alm har høy økologisk verdi og utgjør en viktig del av både det biologiske mangfoldet og landskapsbildet i flere regioner av landet.

Bjørkerust (Melampsoridium betulinum) er vanlig i norske bjørkeskoger, og angrepsstyrken kan variere betydelig mellom år og regioner. Sjukdommen er ofte lett synlig og kan forveksles med tidlige høstfarger. Infiserte blader gulner allerede fra ettersommeren, og undersiden dekkes av tallrike gule sporehoper. Disse sporene spres effektivt videre gjennom sommeren og kan gi omfattende smitte. Ved kraftige angrep kan enorme mengder rustsoppsporer transporteres med vinden og avsettes på vannoverflater, der de danner en karakteristisk gul hinne. Slike fenomener er godt dokumentert, særlig i fjordområder. De sterkeste angrepene forekommer som regel i Nord-Norge, men bjørkerust er utbredt i hele landet. Den angriper alle norske bjørkearter og finnes også i høyereliggende strøk i Sør-Norge.

Vanlig granbarrust (Chrysomyxa abietis) forekommer over hele landet og er lett å kjenne igjen når den opptrer i store mengder. Infeksjonen skjer tidlig om våren, mens de nyutsprungne grannålene fortsatt mangler et beskyttende vokslag og dermed er sårbare for smitte. Gjennom sommeren og høsten blir de infiserte nålene gradvis gule. På senhøsten dannes sporeanlegg, som vises som langsgående, opphøyde striper på nålene. Når våren kommer, modnes sporene, og stripene sprekker opp gjennom epidermis som iøynefallende gule sprekker fylt med sporemasser.  

Skader forårsaket av forskjellige hjortedyr, først og fremst av hjort og elg, er årvisse skader som er sterkt underrepresentert i rapporteringsdatabasen Skogskader.no. Elgbeiting skjer hovedsakelig i vinterområdene som elg samler seg i, mens hjorteskader stort sett er feieskader. Som regel er skadene forårsaket av hjortedyr relativt beskjedne. Imidlertid kan de bli omfattende i kalde vintre, når dyrene gnager bark og beiter på skudd for å dekke sitt næringsbehov.

Ospeskranting har vært registrert i Nord-Norge i over 15 år. Tilstanden kjennetegnes ved døde grener i trekronen og redusert bladutvikling. Symptomene er utbredt i Troms og Finnmark, og liknende skader er observert i nordlige deler av Finland, samt i høyereliggende strøk i Jotunheimen og i Gudbrandsdalen. I 2021 gjennomførte forskere fra NIBIO feltundersøkelser i Nord-Norge og samlet inn prøvemateriale fra sjuke ospetrær. Isolater fra prøvene viste tilstedeværelse av soppen Cytospora chrysosperma, som kan være koblet til skadene. Soppen antas å leve latent i friskt vev og aktiveres ved svekkelse av vertstreet, for eksempel ved klimatiske skader.

Rød furubarveps (Neodiprion sertifer) kan ha masseangrep over store, sammenhengende områder. Den angriper de fleste furuartene, og trær av alle aldersklasser. Angrep fører til tilveksttap, men ytterst sjelden til at trærne dør, selv når angrepene strekker seg over flere år. Sterkt angrepne trær trer tydelig fram i terrenget. Trærne er lysebrune, mens annen vegetasjon er grønn, i forskjellige sjatteringer. Symptomet er karakteristisk, men forskjelligartet, avhengig av larvenes utviklingsstadium. Mens eldre larver bare lar nålebasis stå igjen, lar de yngre larvene gjerne en tynn midtstreng stå igjen. Utbrudd med til dels sterke angrep av rød furubarveps ble rapportert fra de sørøstligste kommuner i Østfold i perioden 2017 til 2019 og i 2022. I 2018 og 2019 var det også en del angrep i Rogaland og Vestland fylke.

Råte er et stort problem for skogbruket, og særlig i granskog. En råtetelling i 1992 viste at mer enn hvert fjerde grantre hadde råte, og den vanligste årsaken var granrotkjuke (Heterobasidion parviporum).

Fururotkjuke (Heterobasidion annosum) går hovedsakelig på furu, men på Vestlandet, hvor granrotkjuke ikke finnes, går fururotkjuke også på gran. Mens rotkjuke i gran vokser langt opp i stammen, holder fururotkjuke seg helst i røttene i furu. Med unntak av Vestlandet har Norge foreløpig vært forskånet for de store angrepene av fururotkjuke, men det kan endre seg ved tynning og hogst av furu om sommeren. Da kan fururotkjukesporer infisere stubber, og starte en spredning med ukjente konsekvenser. Fururotkjuke er lite undersøkt i Norge. Den kan trolig gå lenger nord enn det nordligste kjente funnet, som er i Stjørdal i Trøndelag.

Honningsopper (Armillaria spp.) er også et stort problem i norske skoger. I den store råtetellingen fra 1992 var åtte prosent av trærne angrepet av honningsopp, enten alene eller i kombinasjon med rotkjuke. Honningsopp kan smitte mange forskjellige treaktige vekster og sprer seg effektivt ved hjelp av soppstrenger (rhizomorfer) som vokser i skogbunnen og under barken. Honningsopp angriper først og fremst rotsystemet på allerede svekkete trær, som eksempelvis på asketrær smittet av askeskuddsjuke.

SKOGSKADER – ABIOTISKE ÅRSAKER

Tilfeller av frosttørkeskader er ikke uvanlig, og kan ha ulike årsaker. Frosttørkeskader kalles også sviskader, og er gjerne knyttet til spesielle værforhold på ettervinteren eller tidlig om våren. Ofte er de forårsaket av store temperatursvingninger, der varme, klare dager veksler med svært lave nattetemperaturer. I tillegg kan vind bidra til uttørking. Slike frosttørkeskader er lettest å observere på furu siden drepte furunåler sitter lenger på treet enn grannålene gjør. På lokaliteter med lite snødekke begynner bladene, varmet av sola, å transpirere, men vanntapet som oppstår kan ikke erstattes fordi røttene står fremdeles i tele og er inaktive. Skaden viser seg som brune (svidde) blader og nåler. Hos små granplanter er skadene ofte irreversible, men på einer, lyng og blåbær kan nye blader skyte senere på våren. I perioden 2013-2014 var det omfattende frosttørkeskader i store deler av landet, særlig langs vestkysten, i 2018 var det iøynefallende frostskader fra nord i Trøndelag til Lofoten, i 2019 var det skader over store deler av Nordland, og i 2022 i Innlandet.

I 2018 rammet en omfattende tørke store deler av landet, og det ble registrert skogskader som følge av vannmangel. Tørkeutsatte områder ble hardest rammet, særlig skog dominert av gran, som har et grunt rotsystem og derfor er spesielt sårbar når det øverste jordsjiktet tørker ut over lengre tid. Gran fikk de største skadene, men også bjørk og furu ble påvirket. Skader som oppstår under langvarig tørke blir ofte synlige først flere år senere, og det registreres fortsatt et betydelig omfang av senskader etter tørken i 2018.

Snøskader skyldes ofte snøbrekk, som oppstår når store mengder våt snø legger seg tungt i trekronene. Dersom snøen fryser til is og kombineres med vind, øker risikoen for omfattende gren- og stammebrekk. Trærnes topper er særlig utsatt (toppbrekk), men brekk kan også forekomme lenger ned på stammen (stammebrekk). Sårene som oppstår etter snøbrekk fungerer ofte som inngangsporter for skadelige sopper. Den vanligste av disse er toppråtesoppen (Stereum sanguinolentum), som infiserer sårene og forårsaker råte i veden. Omfanget av snøbrekk varierer mellom år og geografiske områder, men skadene er mest utbredt i bestemte høydelag. I særlig utsatte deler av landet oppstår slike skader årlig og fører til store økonomiske tap og tap og reduksjon av skogverdier.

Stormer  og kraftige vinder, klassifisert som ekstremvær, forekommer vanligvis én til noen få ganger i året, særlig om høsten eller rundt nyttår. Siden stormer rammer store områder, kan de forårsake omfattende skogskader. I løpet av kort tid kan millioner av trær tilsvarende hundretusenvis av kubikkmeter med tømmer ødelegges med store økonomiske tap som følge. Stormfelt gran kan føre til masseoppformering av granbarkbillen (Ips typographus), vanligvis med en forsinkelse på om lag tre år (Gohli et al. 2024). Dette øker risikoen for nye barkbilleutbrudd, som kan gi ytterliggere skogtap.

I tillegg kan stormer og kraftig vind føre til rotskader, såkalt rotrykking. Dette innebærer at røttene knekker, splittes eller revner, ofte uten synlige skader over bakken. Når grove røtter revner, reduseres tilgangen til finrøtter som er avgjørende for opptak av vann og næringsstoffer. Resultatet kan være symptomer som minner om tørkeskader. Skadde røtter fungerer dessuten som inngangsporter for rotpatogener som rotkjuker (Heterobasidion spp.) og honningsopper (Armillaria spp.), som ytterligere svekker treets helse og stabilitet.

Datakvalitet

Kronebedømmelse i den landsrepresentative skogovervåkingen er en subjektiv vurdering av trærnes kronetilstand basert på individuelle registreringer av blant annet kronetetthet, kronefarge og synlige skader, og følger ICP Forests’ standardmetoder (Eichhorn et al. 2020), tilpasset norske forhold (Viken 2023; Hylen et al. 2007). For å sikre kvaliteten og kontinuiteten i registreringene arrangerer Landsskogtakseringen hvert år nasjonale opplærings- og kalibreringskurs for feltarbeiderne. På europeisk nivå avholdes det kurs i kronebedømmelse for representanter fra alle land som deltar i ICP Forests (både i felt og online med bilder). På de faste overvåkingsflatene gjøres skaderegistreringer hvert femte år, så enkelte skader kan være opp til fem år gamle ved registreringen. Dette gjelder da i første rekke abiotiske skader, slik som stormskader og snøskader, som av den grunn kan være overrepresentert enkelte år.

Datakvaliteten ansees for å være høy.