Sosiale verdier
i skog

I perioden 1970-2024 økte andelen av befolkningen som gikk fotturer i skog, mens det har vært en nedgang i andelen som har gått på ski, fisket eller plukket bær. Økende bevissthet rundt folkehelse, livskvalitet og alternativ næringsutvikling har gitt politiske målsettinger og visjoner for styrket satsing på friluftsliv og turisme i skogsektoren. Det er likevel få konkrete eksempler på en slik utvikling, og det mangler ofte dokumentasjon på eventuelle endringer over tid.

Bakgrunn

Sosiale verdier i skog er å forstå som bruk, opphold og opplevelse av skog med de personlige, sosiale og samfunnsmessige goder som disse gir. De vanligste sosiale verdiene gjelder bruk av skog og natur i fritiden i form av friluftsliv. Sosiale verdier i skog inkluderer også tjenester med et inntektspotensial, slik som turisme, jakt og fiske. Det er dessuten vanlig å inkludere kulturelle og åndelige verdier (IPBES 2022). Skogene, spesielt i nærheten av der folk bor, har stor betydning for mange kulturelle økosystemtjenester, som rekreasjon og aktiviteter – som igjen har betydning for fysisk og mental helse (CICES 2017). Også tjenester som barns læring og kognitive utvikling gjennom undervisning og lek er viktig, i tillegg til estetiske verdier, stedsidentitet og kulturarv, inspirasjon og åndelige verdier. Disse eksemplene på kulturelle tjenester er noe av det som gjør det attraktivt å bo på stedet.

Den første offisielle strategien for friluftsliv i Norge ble utarbeidet allerede i 1972 (St.meld. nr 71 1972-73). En rekke dokumenter og strategier, som omhandler friluftsliv og bruk av skog i fritiden, er blitt initiert av Miljøverndepartementet og Miljødirektoratet, basert på blant annet friluftsloven, plan- og bygningsloven, markaloven, stortingsmeldingene om friluftsliv (18: 2015-16) og bymiljø (23: 2001-2002), samt en rekke håndbøker om byplanlegging og friluftsliv (DN 2003; Miljødirektoratet 2013; 2014; 2019). En viktig motivasjon for disse prosessene har vært å ivareta den norske friluftslivstradisjonen, samt å øke befolkningens bevissthet rundt livskvalitet og helse. Til tross for at skog er en viktig arealkategori for friluftsliv, spesielt rundt byer og tettsteder (Gundersen et al. 2006), er det ingen av de nevnte dokumentene som kun omhandler skog. Spesielt interessant for skog er en omfattende kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder i alle kommuner i Norge etter Miljødirektoratets veileder M98-2013 der formålet med datasettet er å gi en oversikt over områder som er viktige for allmennhetens friluftsliv (Miljødirektoratet 2013). De fleste kommunene har nå kartlagt viktige friluftsområder i kommunen. Metoden er under revisjon, og det vurderes bruk av en lang rekke lokasjonsdata for å spesifisere bruksomfang, opplevelseskvalitet og betydning (Barton et al. 2025). Senere har også Miljødirektoratet (2019) laget en egen veileder for friluftslivets ferdselsårer. Veilederen viser hvordan temaplaner for slike ferdselsårer kan utarbeides på en systematisk og målrettet måte. Det har blitt stadig større bevissthet rundt sti og ferdselsårer for friluftslivet. Dette kan også illustreres gjennom fenomenet ‘STI-konferansen’ som har blitt arrangert annethvert år siden 2015 av DNT og FL, i samarbeid med Miljødirektoratet. Siste konferanse ble avviklet i mars 2023. Valget av tema bunner blant annet i at sterke drivkrefter stimulerer og presser fram stadig mer tilrettelegging for friluftslivet gjennom omfattende veg og stibygging, særlig ut fra kommersielle, sosiale, slitasjeforebyggende og folkehelse-argumenter. Dette har både positive og negative følger. Undersøkelser viser f.eks. at folk flest setter mest pris på den enkle tråkka stien i godt voksen og åpen skog, mens hogstflater unngås til en viss grad (Venter et al. 2025). I løpet av det siste tiåret har det også kommet flere versjoner av Merkehåndboka, den siste i 2019 (www.merkehandboka.no). Denne er å regne som en offisiell standard for planlegging, merking og skjøtsel av turruter, og poengterer behov for å tenke variasjon og tilpasning til lokale forhold og ulike brukergrupper. All denne oppmerksomheten om ferdselsårer er ikke minst viktig for skjøtsel og drift av skogen – den meste brukte naturtypen for norsk friluftsliv. Undersøkelser viser at de aller fleste turer foregår på skogsbilveger, stier og turveger, selv om allemannsretten gir full anledning til å gå utenfor (Gundersen & Vistad 2016).

Offisielle politiske dokumenter som omhandler skog direkte, slik som Skogbruksloven og stortingsmeldingene «Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren» (17: 1999) og «Landbruks- og matpolitikken. Velkommen til bords» (9: 2012), omtaler friluftsliv – sistnevnte har sågar et eget kapittel om «Tilrettelegging for friluftsliv og helse». I Statistisk sentralbyrås (SSB) oppdatering av skogstatistikk er imidlertid friluftsliv ikke nevnt. Frivillige sertifiseringsordninger, slik som Norsk PEFC (2022) skogstandard og FSC (Forest Stewardship Council), har krav og regler knyttet til friluftsliv og landskapsopplevelse under skogsdriften. Det føres imidlertid ikke statistikk over hvordan disse standardene overholdes i praktisk skogbruk, ei heller hvordan standardene utvikler seg over tid.

Status

Det er lite nasjonale data om sosiale verdier i skog. De er ofte presentert som anbefalinger og/eller kvalitative beskrivelser i offisielle dokumenter, og ikke i form av entydige, klart definerte og kvantifiserbare standarder og indikatorer som for eksempel kan følges gjennom et overvåkingsprogram.

Også på europeisk nivå er det mangel på kvantitative nasjonale data over tilgang til rekreasjonsarealer i skog, bruksintensitet og miljøkvaliteten til arealene (European Forest Institute 2013). FOREST EUROPEs (2020) liste over anbefalte sosiale indikatorer i skogforvaltningen er dessuten relativt kort og til dels vanskelig å omsette til presis kartlegging av tilstanden i mange land.

SSB har statistikk om både turisme og friluftsliv, inkludert aktiviteter, sport, deltagelse, planer for friluftsliv, samt barrierer for bruk og tilgang til arealer. SSBs levekårsundersøkelse gjennomføres hvert tredje år og skal fra 2011 vise trenddata på en rekke parametere som også lar seg spesifisere til skog. Dette er for 2014 gjengitt i Vaage (2015) og i 2023 av Dalen og Oppøyen. Statistikkdatabanken hos SSB har oppdatert tall fra levekårsundersøkelsene som er gjennomført for friluftsliv i 2017, 2020, 2021 og 2024 (Idrett og friluftsliv, levekårsundersøkelsen - SSB). Disse er imidlertid på et aggregert nivå, der ‘friluftsliv i skog’ ikke er skilt ut. Tidsserien på deltagelse på ulike friluftslivsaktiviteter siste 12 måneder ble lagt ned i 2017, og selv om noen indikatorer beholdes, er det for andre indikatorer nye fra og med 2021.

I arbeidet med å utvikle standardiserte indikatorer har Engelien og Schøning (2001) utviklet to hovedindikatorer for å måle tilgang til arealer som kan ha potensial for friluftsliv for barnehager, skoler og bosted. Disse er: andel av bosteder, skoler og barnehager som har sikker tilgang til lekeplasser eller naturområder på minimum 5 dekar innen en radius på 200 meter, og andel av bosteder, skoler og barnehager som har tilgang til vegetasjonsdekte områder på minimum 200 dekar innen en radius på 500 meter. Denne indikatoren kan ikke direkte relateres til skog, men skog er den desidert vanligste naturtypen der folk bor (Gundersen et al. 2006).

Nettstedet «Miljøstatus i Norge» (miljostatus.no) lister opp målsettinger og indikatorer relatert til friluftsliv og bruk av natur. Det er mange tema som er relevante for sosiale verdier i skog, blant annet er det foreslått indikatorer for planer og deltagelse i friluftsliv, for allemannsretten og tilgang til arealer. Indikatorer på tilgang til leke- og friluftslivsområder er tilpasset etter Engelien og Schønning (2001) og utgjør fire av de åtte nasjonale miljøindikatorer (Miljøstatus, Miljødirektoratet 2025). Datagrunnlaget for disse indikatorene er delvis basert på levekårsundersøkelsene, men ingen av disse temaene er direkte relatert til skog.

Andre indikatorer med relevans for sosiale verdier i skog kan forankres i Naturmangfoldsloven og utviklingen av ulike kategorier verneområder, slik som naturreservater, nasjonalparker og landskapsvernområder, eller utvikling av statlig sikrede friluftsarealer. Det er likevel vanskelig å bruke denne type parametere, fordi det er lite kunnskap om hvilken effekt arealendringer har på bruken (Skår et al. 2012).

Utvikling og forklaring

Det finnes trenddata om deltagelse i friluftsliv som er egnet til å beskrive utviklingen av friluftsliv knyttet til skog. SSBs levekårsundersøkelser er de viktigste og mest langsiktige undersøkelsene som omhandler friluftsliv i Norge, og inkluderer blant annet parametere på friluftslivsaktiviteter, slik som deltagelse og hovedtrender helt tilbake til 1970-tallet. Til sammen 18 landsrepresentative undersøkelser i tidsrommet 1970–2020, har kartlagt befolkningens deltagelse i friluftslivsaktiviteter. Hver enkelt undersøkelse er en landsomfattende tverrsnittsundersøkelse hvor datamaterialet er samlet inn på ett tidspunkt. Denne tidsserien er nærmest unik i en internasjonal sammenheng, og det er trolig bare USA som kan vise til lignende antall undersøkelser (Cordell 2004). Slike tidsserier gir oss mulighet til å kartlegge hvordan deltagelsen i friluftsliv har endret seg siden 1970, både når det gjelder oppslutning til de ulike aktivitetene og aktivitetsnivået til ulike grupper av befolkningen. Undersøkelsene i perioden 1970–1997 har imidlertid noe forskjellig metodikk og kan derfor ikke sammenlignes direkte med undersøkelser utført før eller etterpå (Odden 2008). I 1996 ble det foreslått en standardisering av de landsomfattende studiene (Vorkinn et al. 1996), og dette var foranledningen til at spørsmålene, fra og med 1997, ble innarbeidet i Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser. Disse har et intervall på tre år og er blitt gjennomført i 1997, 2001, 2004, 2007, 2011, 2014, 2017 og 2020. Siden 1997 har noen av spørsmålene endret seg, noen friluftsaktiviteter er tatt bort og noen har endret spørsmålsstilling, og det ble også gjort en endring i spørsmål og utvalgsmetodikk fra og med 2021. Noen av parameterne er fortsatt like og sammenlignbare over tid.

Levekårsundersøkelsen tolker naturtypen skog ulikt, og det er bare fotturer og skiturer som er direkte relatert til skog frem til 2024. Figur 1 viser en oversikt over de trendvariablene fra SSBs levekårsundersøkelse som er helt eller delvis relatert til naturtypen skog.

Siden 2004 har SSB kartlagt om folk går spaserturer i nærheten av hjemmet, og denne aktiviteten har økt fra 84 prosent i 2004 til 94 prosent i 2021 og 91 prosent i 2024. Slik blir dette den aller vanligste friluftslivsaktiviteten i 2021 av alle aktivitetene som dekkes i SSBs levekårsundersøkelse (Dalen & Oppøyen 2023). I perioden 1970–2024 er det en nedgang i andelen av befolkningen som har gått lengre fotturer i skogen eller på fjellet, men denne tendensen har flatet ut etter 1997 (Figur 1). Tilsvarende nedgang og trend er beskrevet for lengre skiturer i skogen eller på fjellet i perioden 1970–2024. Det har vært en liten oppgang i perioden etter covid-19 pandemien for fot- og skiturer. For noen tema er imidlertid ikke tallene fra etter 2011 direkte sammenlignbare med tallene fra de foregående årene. Dette kommer av at innsamlingsmetoden ble endret, fra postalt i 2007 til telefonintervju i 2011 (Vrålstad et al. 2011).

Bær- og soppturer er en aktivitet som i stor grad kan relateres til skog, og for denne høstingsaktiviteten er det en nedgang på om lag 20 prosent i perioden fra 1970 til bunnåret 2020. Trenden viser en sterk effekt av covid-19 pandemien, hvor sopp- og bærturer økte fra 30 prosent deltagelse i 2020 til hele 47 prosent i 2024. Separat for bærturer og soppturer, er det en sterk nedgang i bærturer, og andelen som plukker bær er nede på 26 prosent i 2020, mens soppturer har en oppadgående tendens til 16 prosent i 2020. Fra og med 2021 er det ikke mulig å skille mellom sopp- og bærturer. Når det gjelder fisketurer i ferskvann, har dette ligget ganske stabilt i perioden 1997–2017, men nådde et historisk lavt nivå med 24 prosent i 2020. For aktiviteten jakt, som både kan foregå i skogen og på fjellet, skilles det kun mellom småviltjakt og storviltjakt, noe som gjør det vanskelig å relatere materialet spesifikt til skog. Dette gjelder for eksempel reinsdyrjakt og rypejakt. Deltagelse i jakt har vært ganske stabilt på om lag 8 prosent i hele perioden.

Sykkelturer er kun spesifisert til natur frem til 2020, og mye foregår i skog, men vi vet ikke eksakt hvor mye. En rekke andre aktiviteter foregår også til dels i skog, slik som terrengsykling, riding, skøyteturer, hundekjøring og bading, men det er ikke mulig å spesifisere hvor mye. Spørsmålet ble endret i 2021 til å omfatte alle typer sykkelturer.

Utviklingen innen friluftslivet går i retning av alminneliggjøring og utligning av forskjeller: Kvinner er tilnærmet like aktive som menn, eldre er mer aktive enn tidligere, og det er små forskjeller i friluftslivsutøvelse mellom byfolk og bygdeboere (Odden 2008). Til tross for at ulikheter i utøvelse mellom sosiale og økonomiske grupper har minsket noe, er høyt utdannede personer mer aktive enn de med lavere utdannelse. En annen tendens er at de unge voksne (16-24 år), og da særlig tenåringer, er blitt mindre aktive i tradisjonelle friluftslivsaktiviteter (Dalen & Oppøyen 2023), slik som skitur, fiske, bær- og soppturer, men mer aktive innen sykling, fotturer og aktiviteter innen det såkalt moderne friluftsliv, slik som alpint, terrengsykling, kano/kajakk, frikjøring på ski, vannbaserte brettaktiviteter og fjellklatring (Tabell 1). Økningen i disse aktivitetene kompenserer imidlertid ikke for den generelle nedgangen i friluftslivsaktiviteter blant de unge (Dervo mfl. 2014; Odden 2008).

SSB har statistikk på barns opphold og lek i skog. Selv om de fleste barn leker i hagen eller arealer tilknyttet boligen, viser statistikken at 41 prosent av barna bruker skogen til lek. Dette har ikke endret seg fra 1983 til 2021. Det er ikke noen forskjeller mellom jenter og gutter, men de yngre barna (6-10 år) bruker skogen langt mer enn de eldre (11-15 år). Barn som bor landlig, bruker skogen mer enn de som bor i tettbygde strøk, og barn med innvandrerbakgrunn langt mindre enn øvrige barn. Indikatorer for barns lek i skog blir viktig å følge fremover, siden det har vært en langvarig nedadgående trend i barns lek i skog (Wold mfl. 2024).

Det er altså begrenset med materiale som viser historisk utvikling av indikatorer relevante for sosiale verdier i skog. Til tross for at mye var «på gang» når det gjaldt målinger av bruk av skog til friluftsliv, spesielt i verneområder, er det begrenset med indikatorer eller overvåkingsprogram som viser trender i friluftsliv og turisme i skog i Nord-Europa og Europa (European Forest Institute 2013; Sievänen et al. 2013). En mulig forklaring på dette er at det har vært lagt lite vekt på forskning og teknologi, og liten vilje til å utvikle gode indikatorer på sosiale verdier i skog lokalt, nasjonalt og internasjonalt (European Forest Institute 2013).

Datakvalitet

Kvantitative spørreundersøkelser, slik som levekårsundersøkelsene, er forbundet med en del feilkilder som statistisk usikkerhet, utvalgsmetoder, utvalgsstørrelse og frafall. Når det gjelder intervjumetoder er det feilkilder knyttet til innledningsspørsmål, hyppighetsintervaller og spørsmålsformuleringer. Det er også en tendens til overrapportering av egen deltagelse i positive aktiviteter som friluftsliv. Skifte av metode fra postalt ved levekårsundersøkelsen i 2007 til telefonintervju i 2011 har gjort det vanskelig å sammenligne en rekke tema. Og en ny endring ble gjort i 2020 og som gjør at noen indikatorer for trenddata langt tilbake i tid avsluttes.

En utfordring er at friluftslivsbruk på «skogsnivå» bare sporadisk blir dokumentert, og da oftest i enkelte verneområder og bymarker. 

Datakvalitet levekårsundersøkelsen: Høy
Nåtidstilstand: Lav/middels
Tidsserier: Middels/lav.