Skog og skogbruk i Norge 

Bærekraft er et begrep som brukes for å karakterisere økonomiske, sosiale, institusjonelle og miljømessige sider ved menneskelige samfunn. Denne rapporten sammenstiller en rekke bærekraftsindikatorer for norsk skog.

Begrepet «bærekraft» oppstod i tysk skogforvaltning på 1600- og 1700-tallet (Nachhaltigkeit) og beskrev prinsippet om å bare hogge så mye skog som kan vokse opp igjen. I Norge ble begrepet «bærekraft» første gang offisielt brukt i Brundtlandrapporten i 1987, der bærekraftig utvikling defineres som: «En utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.» 

Termen bærekraftig utvikling ble også brukt i FNs program Agenda 21 under Riokonferansen i 1992. Under World Summit on Social Development i 1995 ble bærekraftig utvikling definert som: «Rammene for våre anstrengelser for å oppnå en høyere livskvalitet for alle mennesker», der «… økonomisk utvikling, sosial utvikling og miljøvern samvirker og forsterker hverandre gjensidig.» 

International Tropical Timber Organization (ITTO) la grunnlaget for utvikling av kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning, da den i desember 1990 publiserte retningslinjer for bærekraftig forvaltning av naturlig, tropisk skog. Dette ble i 1992–1993 etterfulgt av definerte kriterier og indikatorer. 

Senere er det blitt etablert flere regionale prosesser basert på kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning. Disse prosessene omfatter det meste av verdens skoger, men varierer betydelig når det gjelder praktisk implementering og politisk gjennomslagskraft. 

Landene i den tempererte og boreale sone omfattes av Montreal-prosessen og FOREST EUROPE (Ministerial Conference on the Protection of Forests in Europe; tidligere benevnt MCPFE). Montreal-prosessen har 12 medlemsland i Amerika, Asia, Australia og Oceania. FOREST EUROPE omfatter 44 land i Europa, inkludert Tyrkia og Georgia.

FOREST EUROPEs sett med kriterier og indikatorer, også benevnt pan-europeiske kriterier og indikatorer, ble utviklet tidlig på 1990-tallet. Senere har både kunnskap og informasjonsbehov endret seg, noe som førte til en revisjon av indikatorsettet i forbindelse med konferansen i Wien i 2003. Dette settet av indikatorer er senere blitt benyttet for rapporten «State of Europe’s Forests» i forbindelse med Ministerkonferansene i Warszawa 2007, Oslo 2011 og Madrid 2015. I Madrid ble en ny revisjon med relativt små endringer gjennomført, og det nye indikatorsettet har siden blitt brukt i Bratislava 2021, Bonn 2024 og skal også brukes til neste konferanse i Stockholm.

De pan-europeiske kvantitative indikatorene kan grupperes på følgende måte i henhold til de overordnede kriteriene: 

Kriterium 1: Opprettholdelse og hensiktsmessig utvikling av skogressursene og deres bidrag til det globale karbonkretsløpet. 
Indikatorer: Skogareal, stående volum, aldersstruktur og/eller diameterfordeling, karbonreserve. 

Kriterium 2: Opprettholdelse av helse og vitalitet i skogøkosystemer. 
Indikatorer: Avsetning av luftforurensninger, jordkjemiske forhold, kroneutglisning, skogskader, forringelse av skogareal. 

Kriterium 3: Opprettholdelse og fremme av skogens produktive funksjoner. 
Indikatorer: Tilvekst og avvirkning, omsatt rundvirke, ikke-trebaserte skogprodukter, markedsførte tjenester.

Kriterium 4: Opprettholdelse, bevaring og hensiktsmessig utvikling av biologisk mangfold i skoglige økosystemer. 
Indikatorer: Treslagsfordeling, foryngelse, skogens grad av naturlighet, innførte treslag, død ved, genressurser, landskapsmønster, truede arter i skog, vernet skog, vanlige fuglearter i skog. 

Kriterium 5: Opprettholdelse og hensiktsmessig utvikling av vernefunksjoner i forvaltning av skog (særlig jordsmonn og vann). 
Indikatorer: Vernskog – jordsmonn, vann og andre funksjoner knyttet til økosystemet, vernskog – infrastruktur og forvaltede naturressurser. 

Kriterium 6: Opprettholdelse av øvrige sosioøkonomiske funksjoner og forhold. 
Indikatorer: Skogeiendommer, skogsektorens bidrag til bruttonasjonalproduktet, nettoutbytte i skoglige virksomheter, investeringer i skog og skogbruk, arbeidskraft i skogsektoren, arbeidsmiljø og helse, forbruk av tre, handel med trevirke, energi fra skogsvirke, rekreasjon i skog. 

Emnene som er beskrevet i «Bærekraftig skogbruk i Norge» overensstemmer for en stor del med de pan-europeiske indikatorene. Grupperingen, det som tilsvarer kriteriene, er imidlertid noe forskjellig, og visse indikatorer kan være utelatt, lagt til eller rapporteringsformatet endret, som følge av ulikt datagrunnlag eller spesielle nasjonale forhold. 

På samme måte er det på pan-europeisk nivå definert et sett med såkalte kvalitative indikatorer. Disse omfatter beskrivelse av politikk, institusjoner og virkemidler for fremme av bærekraftig skogforvaltning. På grunn av vanskeligheter med sammenlignbar rapportering, er de tidligere kvantitative indikatorene «Skog under plan» og «Kulturminner» overført til det kvalitative settet. 

Mange av disse kvalitative elementene er beskrevet i kapitlet Målsettinger og virkemidler.

1. Skogressurser og karbonkretsløp 

Til tross for store regionale forskjeller har det totale skogarealet vært relativt konstant eller økt litt de siste 100 år, og dekker i dag litt over 12 millioner hektar. Det produktive skogarealet derimot har minket siden 1990 fra om lag 7 til 8,6 millioner hektar i 2022 på grunn av større avskoging i det produktive arealet. Arealet der trevirket produseres har ytterlige minket fra 8,62 til 8,24, hovedsakelig på grunn av skogvern. Med mål om å verne 10 prosent av skogen vil denne trenden trolig fortsette. Gjengroing og påskoging har i hovedsak skjedd på arealer med lavere produktivitet. Derfor har det totale skogarealet ikke forandret seg nevneverdig.

Stående volum er kubikkmassen av trærne i skogen og en av de mest sentrale variabler i de fleste skogregistreringer. I Norge har det de siste 100 årene vært en tredobling i stående volum, fra vel 300 millioner kubikkmeter uten bark i 1925 til over 1000 millioner kubikkmeter i 2022.

Skogens alder og utviklingstrinn er viktig for virkesproduksjon, miljø og rekreasjon. Skogen i Norge blir stadig eldre. Cirka 20 prosent av den produktive skogen er over 120 år, og andelen trær med diameter over 30 cm er mer enn firedoblet siden 1920-tallet. Andelen produktiv skog med svært lav, eller ingen tresetting er gradvis blitt redusert og utgjør nå cirka to prosent av arealet.

Skog er en viktig del av den globale karbonsyklusen, både som karbonlager og gjennom opptak av CO2 fra atmosfæren. Norge rapporterer årlig utslipp og opptak av klimagasser i skog til FNs klimakonvensjon og til EU. Skog rapporteres under arealbrukssektoren (Land Use, Land-Use Change and Forestry; LULUCF). Mellom 2019-2023 var netto-opptaket i skog nær 16,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter, mens det totale utslippet av klimagasser i Norge i de øvrige sektorene var 49,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Netto opptak i skog tilsvarer dermed 33 prosent av klimagassutslippene i de øvrige sektorene.

2. Aktiviteter under skogbrukets primærproduksjon 

En viktig del av skogforvaltningen er skogbrukslovens pålegg om planting etter hogst. I perioden 2014-2023 har skogplantingen økt fra 30 til omkring 48 millioner planter. Gran, furu og bjørk utgjør 98 prosent av det som plantes, og omkring 80 prosent av plantingen skjer i regi av skogeierandelslag eller andre entreprenører. Økt bevissthet rundt viktigheten av foryngelse har bidratt til økt skogplanting i perioden, men samtidig har avvirkningen også økt mye.

Formålet med ungskogpleie er å ivareta de investeringene som er gjort gjennom etablering av skog og legge grunnlaget for økonomisk bærekraftig skogproduksjon, samtidig som viktige miljøverdier blir ivaretatt og utviklet. I perioden 2014-2023 ble det utført ungskogpleie på litt under 2,7 millioner dekar. De siste årene har omkring 0,5 prosent av det totale ungskogpleiearealet blitt sprøytet.

I perioden 2020–2024 var den årlige nettotilveksten for all skog i Norge 19,3 millioner kubikkmeter. Skogavvirkningen var samtidig ca. 14,1 millioner kubikkmeter per år. Dette førte til en nettoøkning i stående volum på 5,2 millioner kubikkmeter per år. Siden 1950 har avvirkningen vært til dels vesentlig lavere enn den årlige tilveksten, på nasjonalt nivå. Det har ført til en kontinuerlig økning av stående volum. Vi ser imidlertid betydelige regionale forskjeller, og på Innlandet er avvirkningen for tiden høyere enn tilveksten.

Skogsveger er viktige for et effektivt og lønnsomt skogbruk. Ved utgangen av 2023 var det registrert cirka 48 800 km skogsbilveger og 57 800 km traktorveger i Norge. Etter bunnårene rundt 2005, har både nybygging og ombygging av skogsvegene hatt en forholdsvis stor økning.

3. Miljøverdier i skog 

Gjennom Miljøregistrering i skog (MiS) klassifiseres og registreres livsmiljøer (biotoper) som er viktige for rødlistede arter. Landsskogtakseringens registreringer viser at forekomsten av ulike livsmiljøer har vært stabil eller økende de siste årene. Liggende død ved er det vanligst forekommende livsmiljøet, med 19,1 prosent arealdekning.

På grunn av store begrensninger i tolkningsmulighetene i dag, anbefales det ikke å benytte tall avledet fra norsk rødliste som indikator for utviklingen av miljøtilstanden i skog.

Total mengde dødt virke i produktiv skog i Norge ble estimert til 95 millioner kubikkmeter i 2017, noe som utgjør 11,1 kubikkmeter per hektar. Mengden av død ved har i gjennomsnitt økt med cirka to prosent årlig siden midten av 1990-tallet, men de senere årene er denne økningen blitt mindre. Endringen i mengden død ved varierer imidlertid mellom regioner. Det er mest død ved i grandominert skog og mindre i furudominert skog.

For å kontrollere at miljøhensyn ivaretas i forbindelse med hogst har skogbruksmyndighetene siden 1994 gjennomført en årlig resultatkontroll blant et tilfeldig utvalg skogeiere. En gjennomgang av status og utviklingstrekk fra kontrollen tyder på en positiv utvikling for enkelte av variablene som omfattes av kontrollene, slik som omfang av arealer med miljøregistreringer før hogst. Omfanget av lukkede hogster har derimot hatt en nedadgående trend de senere årene.

Av det totale skogarealet i Norge ligger cirka 7,6 prosent innenfor de ulike kategoriene av vern, derav 5,6 prosent innenfor naturreservater og nasjonalparker. For produktiv skog er andelene noe lavere. Utviklingen siden 1990 viser en mangedobling av arealet vernet skog i alle kategorier. Særlig har økningen vært betydelig etter år 2000.

Vernskog er skog som tjener til vern for annen skog eller som vern mot naturskader. Vernskog er også områder opp mot fjellet eller ut mot havet, der skogen er sårbar og kan bli ødelagt ved feil skogbehandling. Slik skog skal derfor forvaltes på en særskilt måte, noe som er nedfelt i skoglovgivningen. Vernskogarealet er estimert med utgangspunkt i ulike typer data, og beregningene indikerer at det utgjør vel en tredjedel av det totale skogarealet i Norge.

Kantsoner langs vann og mot myr forekommer vanlig i hele landet, men er mest hyppig i Trøndelag. Hogstaktiviteten i disse arealene har vært avtagende de siste 15 årene, og når det hogges inn mot vassdrag og myrer tas det i økende grad hensyn ved å sette igjen en kantsone. De nyeste tallene viser at det nesten alltid blir tatt hensyn til kantsoner mot myrer.

I 2022 ble det gjennom Landsskogtakseringen registrert 250 000 hektar skog av såkalt urskogkarakter. Cirka 58 prosent av dette arealet er bartredominert, og den høyeste andelen skog med urskogkarakter finnes i Telemark, Trøndelag og Nordland.

Stående volum av skogen i Norge, med bark, er på litt under 1,2 milliard kubikkmeter. De dominerende treslagene, gran, furu og dunbjørk, utgjør 89 prosent av dette. Areal med forekomst av kun ett treslag utgjør den største gruppen, og det er en svært liten del av skogarealet hvor fire eller flere treslag vokser sammen innenfor samme areal. På samme måte som for gran og furu har volumet av lauvtrær økt i perioden 1990–2022. Gråor og osp, som er de mest utbredte lauvtreslagene etter dunbjørk, har økt med rundt 70 prosent i volum.

Med skogreising menes tilplanting av tidligere snaumark. I norske kyst- og fjordstrøk har det tradisjonelt også inkludert treslagsskifte til mer produktive treslag på gjengroingsarealer. Skogreisingsaktiviteten startet for alvor på 1950-tallet, og hadde sitt største omfang på 1960- og 1970-tallet da det enkelte år ble plantet i overkant av 40 millioner planter, tilsvarende 13 000 hektar. Fram mot 2000-tallet sank skogreisingen betraktelig, og utgjør i dag bare noen få hundre dekar per år. Med en arealmessig måloppfyllelse på cirka 70 prosent i forhold til skogreisingsplanene fra 1950-tallet er skogreisingsepoken i sin opprinnelige form i dag å anse som et avsluttet kapittel. Hvorvidt klimaskogplanting og tiltak for påskoging kan innebære ny aktivitet for skogreising i Norge, gjenstår å se.

Bruken av utenlandske eller fremmede treslag i skogbruket i Norge har i hovedsak vært knyttet til skogreising med sitkagran og lutzgran i kyststrøkene samt vrifuru i innlandsstrøk. Litt under én prosent av det produktive skogarealet er dominert av utenlandske treslag, noe som utgjør cirka 18 millioner kubikkmeter – nær to prosent av samlet tømmervolum. Bruken av utenlandske treslag har vært begrunnet i ønsket økt skogproduksjon, særlig på utsatte voksesteder. Bruken av utenlandske treslag har de siste tiårene vært omdiskutert.

Bevaring av skogtrærnes genetiske ressurser er en viktig del av en bærekraftig skogforvaltning. For å ivareta genetisk variasjon, og som referanseområder for utvalgte treslag, er det definert 24 in situ bevaringsområder for skogtregenetiske ressurser i Norge. I tillegg er det etablert åtte bevaringsbestand for gran, for å ta vare på verdifulle frøkilder. Gjennom skogplanteforedlingen opprettholdes genetisk variasjon i foredlingspopulasjonene, og det foregår samtidig testing og utvalgsarbeid for klimatilpasning og bedre skogproduksjon.

Kulturminner er alle slags spor etter menneskelig aktivitet gjennom tidene. Det omfatter blant annet dyrkingsspor, fangstgroper, forhistoriske graver, veger og vegfar, spor etter jernutvinning, kullproduksjon og tjærebrenning, spor etter nyere tids skogbruk, samt tro, tradisjon og stedsnavn. Kun en brøkdel av kulturminnene i skog er kjent og registrert. Nyere metoder, slik som flybåren laserskanning, bidrar til å effektivisere registreringene av kulturminner i skog. Dette gir et bedre grunnlag for forvaltningen av en viktig verdi og en reduksjon i desimeringen av, og skader på kulturminner som følge av skogbruksaktivitet.

4. Skoghelse og -skader 

Resultater fra den årlige landsrepresentative skogovervåkingen viser at kronetilstanden for gran og furu i perioden 2017–2023 har vært stabil. Det ble likevel registrert mer skader på gran og furu i 2023 enn i de to-tre siste årene, men mindre på bjørk og andre lauvtrær. Abiotiske skader forårsaket av snø og vind dominerte skadebildet hos alle treslag i 2023. For gran ble det i tillegg registrert mye angrep av granbarrust, og for bjørk angrep av målere.

Almesjuke har i flere tiår hatt en kjerneutbredelse rundt Oslofjorden, fra Fredrikstad i øst til Grenland i vest. I 2020 ble den for første gang påvist i Risør og Arendal, og i 2023 også i Kristiansand og ved Slinda i Sogndal. I 2024 ble den oppdaget på ytterligere steder på Sør- og Vestlandet. Kartleggingen påviste forekomst av almesjukesoppen på 29 trær langs indre deler av Sognefjorden og på 17 trær på Sørlandet i kommunene Vennesla, Kristiansand, Arendal og Gjerstad. Disse nye funnene bekrefter at almesjuken er i ferd med å spre seg nye områder der alm vokser og som ikke tidligere har vært utsatt for sjukdommen. Dette er svært bekymringsfullt da almesjuke kan føre til rask død av almetrær.

Siden 2006 har askeskuddsjuke spredt seg gjennom det aller meste av askas naturlige utbredelsesområde i Norge, svært mange asketrær har blitt sjuke og mortaliteten er alarmerende høy, særlig blant de yngste trærne. Som følge av de omfattende skadene og den høye dødeligheten, har askas status på Norsk rødliste for arter gått fra å ikke være oppført i 2006, til nær truet (NT) i 2010, sårbar (VU) i 2015 og sterkt truet (EN) i 2021.

Granbarkbille er trolig den verste skadegjøreren på gran i Europa, og kan, sammen med tørke og vindfellinger, føre til økt dødelighet og dermed en nedgang i netto karbonopptak i norske skoger. Tall fra barkbilleovervåkingen viste heldigvis en nedgang i fangstene de fleste steder i 2024 etter de omfattende vindfellingene i indre deler av Sør-Norge forårsaket av stormen i 2021.

Bestandsovervåking av bjørkemålere viser at bestandene er 2024 er på vei mot en ny utbruddstopp ved kysten av Troms, mens bestanden i Øst-Finnmark er helt i bunn uten tegn til oppgang.

Tørt, varmt vær over lengre tid gir økt skogbrannfare. Store, ukontrollerte branner setter mennesker og dyrs liv og helse i fare, og kan ødelegge skog, bygninger og infrastruktur. En skogbrann innebærer alt fra lett påvirkning av skogmiljøet, til gjennomgripende endringer i hele økosystemer. For enkelte arter kan skogbrann være en katastrofe, for andre en nødvendighet for artens videre eksistens. Barmarksesongen 2020 hadde 379 registrerte skogbranner på til sammen 2 948 dekar, som er det minste arealet som er registrert de siste fem årene. Ni av ti skogbranner skyldes menneskelig aktivitet.

5. Kvalitetssikring av bærekraftig skogforvaltning 

Det er to sertifiseringsordninger for skog i Norge, Norsk PEFC skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification) og FSC (Forest Stewardship Council). Praktisk talt alle skogeiendommer med drift etter år 2000 omfattes av PEFC-sertifiseringen. Til nå utgjør dette rundt 45 000 skogeiendommer med til sammen 73,5 millioner dekar skog, som utgjør om lag 80 prosent av det produktive skogarealet. Omtrent 200 skogeiendommer er dobbeltsertifisert gjennom både PEFC og FSC.

Skogbruksplanleggingen har gjennom kartlegging av skogressurser og miljøverdier bidratt til å fremme et bærekraftig skogbruk. Informasjonen i skogbruksplanene danner grunnlag for sertifisering og omsetning av tømmer. Siden Miljøregistrering i skog (MiS) startet opp i 2001 er det til nå kartlagt om lag 200 000 miljøfigurer over hele Norge. Dette har bidratt til å øke kunnskapen om miljøverdier i skog og har gitt føringer for forvaltning av skog både i privat og offentlig regi. 

6. Økonomi og verdiskaping 

I 2023 ble det avvirket elleve millioner kubikkmeter, en nedgang på 500 000 kubikkmeter fra rekordåret 2022. Årlig avvirkning av industrivirke for salg nådde en foreløpig topp i driftsåret 1989–1990 med 10,5 millioner kubikkmeter. I perioden 1997–2011 lå årlig hogst på rundt åtte millioner kubikkmeter, før den begynte å stige igjen fra 2012. I 2022 ble det hogd 11,5 millioner kubikkmeter.

Samlet førstehåndsverdi for tømmeret som ble solgt til industrien i 2023 var 6 milliarder kroner. 40 prosent av dette gikk til skogeiere i Innlandet. Omregnet til 2023-kroner er tømmerprisen halvparten av det den var for 50 år siden.

Norsk trelasteksport består i all hovedsak av skurlast og høvellast av gran og furu. I 2023 ble det eksportert litt over 930 000 kubikkmeter skurlast og høvellast, og skurlast utgjorde 88 prosent. I 2023 gikk over halvparten av trelasteksporten fra Norge til Sverige, Tyskland og Storbritannia. I 1990-årene varierte den årlige trelasteksporten mellom 700 000 og 900 000 kubikkmeter. De neste femten årene varierte trelasteksporten mellom 500 000-600 000 kubikkmeter, før den begynte å stige igjen i 2015.

Norsk tømmereksport består i all hovedsak av massevirke og sagtømmer av gran og furu. Nedleggelsen av papir- og cellulosefabrikkene Union, Follum, Peterson og Sødra Cell Tofte i perioden 2005-2013 er sammen med økt hogst hovedforklaringen på hvorfor vi har fått en rekordstor tømmereksporten de siste årene. I 2022 ble det eksportert nesten 4,3 millioner kubikkmeter tømmer, det høyest registrerte tømmereksportkvantumet. I 2023 var eksporten omtrent 4 millioner kubikkmeter, hvorav massevirke og sagtømmer hver utgjorde rundt 2 millioner kubikkmeter. Av den norske eksporten av massevirke og sagtømmer gikk tre fjerdedeler til Sverige. Tyskland og Latvia importerte også en del sagtømmer i 2023. Ellers ble det eksportert mindre kvantum til flere land.

I 2023 eksporterte skogbruket og skogindustrien tømmer og trebaserte varer til en samlet verdi på litt over 20 milliarder kroner. Selv om papirvarer og papirmasse fremdeles betyr mest, har eksport av tømmer, trelast og andre trevarer fått økt betydning de siste årene.

Forbruket av energi i Norge var 217 TWh i 2023 (SSB 2024a). En stor andel av dette forbruket var elektrisitet. Bruk og produksjon av biobrensler i Norge var 16,1 TWh i 2023, hvorav 6,5 TWh var importert forbruk. Forbruket av fyringsved var 6,12 TWh. Forbruket av flis, bark og tre var om lag 3,5 TWh i 2023.

Ved utgangen av 2023 var den samlede beholdningen av skogfondsmidler på over 3,1 milliarder kroner, fordelt på 125 000 skogeiendommer. Om lag 60 prosent av midlene som blir utbetalt via skogfondordningen går til skogkultur, og 30 prosent går til skogsveger. I perioden 2014-2023 har totale innestående midler økt, mens omløpstiden har vært relativt uendret. Det er en klar sammenheng mellom eiendomsstørrelse og omløpstid; større eiendommer, som gjerne har kontinuerlig aktivitet, har generelt kort omløpstid på midlene, og omvendt.

Tilskudd til aktiviteter i skogbruket er et politisk virkemiddel for å stimulere til økt verdiskaping på kort og lang sikt, samtidig som miljøverdier ivaretas og videreutvikles. De ordningene som er etablert gjenspeiler de områdene som de politiske myndighetene mener er viktige, og hvor det er behov for å øke eller opprettholde aktivitet som ellers ikke hadde funnet sted. I perioden 2020–2023 har de årlige tilskuddene til primærskogbruket gått ned med omtrent 3 prosent, fra 362 til 352 millioner kroner. Noe av nedgangen kan forklares med at det i 2020 ble utbetalt ekstraordinært tilskudd til både planting og utfordringer knyttet til arbeidskraft i forbindelse med covid-19.

I 2023/24 ble det skutt elg, hjort og villrein med en samlet slaktevekt på 5750 tonn. Med en kjøttverdi på 88 kroner kiloen er dette viltkjøtt til en verdi av 506 millioner kroner.

7. Sysselsetting, kompetanse og fritid 

Det var 6100 sysselsatte i skogbruket i 2023. Av disse var rundt 16 prosent kvinner. Litt under 40 prosent av de sysselsatte var lønnstakere, mens resten var selvstendig næringsdrivende. I 1952 var det over 30 000 personer som hadde sitt daglige virke i skogbruket. Deretter gikk antall sysselsatte raskt nedover og stabiliserte seg fram mot starten av 1970-årene. Etter en svak nedgang fram til bunnen ble nådd i 2003 har antallet sysselsatte i skogbruket økt igjen. 

Sysselsettingen i skogindustrien har gått fra 55 000 ansatte på 1950-tallet til 16 000 ved utgangen av 2021. Av disse arbeidet 2700 i papir- og papirvareindustrien, mens 13 300 arbeidet i trelast- og trevareindustrien. Om lag 15 prosent av arbeidsstokken var kvinner. Innlandet og Viken med Oslo er fylkene med flest ansatte i skogindustrien.

Det er i dag omkring 130 000 eiendommer med minst 25 dekar produktivt skogareal, og enda flere dersom totalt skogareal legges til grunn. Mer enn 85 prosent av Norges produktive skogareal er i privat eie. Dette har ikke forandret seg vesentlig i løpet av de siste tiår, selv om en del arealer har endret status. Antallet skogeiendommer i ulike størrelsesklasser har også ligget på samme nivå i lengre tid. Over 900 000 dekar produktivt skogareal ligger på eiendomsteiger som ikke har gårds-og bruksnummer. 

I 2023 var det 125 450 skogeiendommer med minst 25 dekar produktivt skogareal, hvorav 118 600 ble eid av personer. 89 600 eide skogeiendommen alene, hvorav en fjerdedel var kvinner. 15 200 skogeiendommer ble eid i fellesskap av ektefeller og samboere. Skogsameiene hadde til sammen 38 500 eiere, hvorav 47 prosent var kvinner. Til sammen er det 158 600 personer som eier skog, hvorav 35 prosent kvinner.

Skogfondssystemet samler informasjon om aktivitet på alle skogeiendommer i Norge med et skogareal større enn ti dekar. En gjennomgang av avvirkningstallene for de ulike eiergruppene viser at fordeling av avvirkningen mellom gruppene ikke har endret seg nevneverdig i perioden 2020–2023.

Skogbruksutdanning gis på videregående skole og universitet. Det er ti yrkesfaglige videregående skoler innen naturbruk som tilbyr Vg2 Skogbruk. I tillegg tilbyr Universitet i Innlandet, studiested Evenstad,  NMBU samt Nord Universitet (nytt fra høsten 2025) høyere utdanning innen skogfag. Skogsektoren forventer økende etterspørsel etter både skogsoperatører (skogsmaskinførere) og skogfagkandidater med både bachelorgrad og mastergrad.

Etterutdanning av skogeiere, skogsmaskinførere og skogsarbeidere skjer i hovedsak i regi av Skogkurs, et service-og kompetansesenter for næringsutvikling, forvaltning og bruk av skog og andre arealressurser.

I perioden 1970-2024 økte andelen av befolkningen som gikk fotturer i skog, mens det har vært en nedgang i andelen som har gått på ski, fisket eller plukket bær. Økende bevissthet rundt folkehelse, livskvalitet og alternativ næringsutvikling har gitt politiske målsettinger og visjoner for styrket satsing på friluftsliv og turisme i skogsektoren. Det er likevel få konkrete eksempler på en slik utvikling, og det mangler ofte dokumentasjon på eventuelle endringer over tid.